Stikkordarkiv: kristiansand

«Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide»

Førstkommende onsdag, den 25.oktober, slipper forfatteren Jon Gangdal og forlaget Prego Mobile ut boken: «Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide».

Noen kommer til å bli drept – Når barn ikke får hjelp i tide.

Dette skriver forlaget om boken:

«Dette er historien om Søgne-saken, der en 14 år gammel gutt drepte sin jevngamle venninne Alma Gabriela Knutsen – med fullt overlegg. Denne boken viser hvor svakt barns rettigheter står i Norge. I stedet for å samarbeide om det barna faktisk trenger, sitter barnevern, helsevesen og utdanningsapparatet på hver sin tue av makt – inngjerdet av misforstått taushetsplikt, som ingen greier å gjøre noe med. Kan det være fordi man tror at barna har hele livet foran seg?»

 

Boken vil være tilgjengelig i bokhandlere og nettbutikker. Du kan bl.a finne den her:

https://pregomobile.no/produkt/noen-kommer-til-a-bli-drept/

Vi legger fortløpende ut informasjon om saker og hendelser som kommer i kjølvannet av denne bokutgivelsen.

 

 

 

Share

2 år gått…likevel så nært!

Det er i dag 2 år siden Gabriela ble revet fra oss. 2 år siden vi opplevde det største mareritt en familie kan oppleve, og drapet på vår nydelige Gabriela oppleves fortsatt tidsmessig så brutalt nært.

Gabrielas grav ved Søgne gamle kirke

I søken etter bilder til dagens blogginnlegg, tok jeg meg selv i å bla gjennom årets sommerbilder på telefonen for å se om jeg kunne finne et passende bilde av Gabriela. Jeg bladde og bladde, og måtte så uendelig langt tilbake før jeg fant et bilde av henne. Da først forstod jeg at selv om tiden går sin gang, timer blir dager, dager blir uker, uker blir måneder og måneder blir til år, så har det vonde fryst seg fast og deler av livet står faktisk helt stille.
Har du noen gang opplevd å ha mareritt? Opplevd å ha en grusom drøm hvor du faktisk drømmer at du forstår at det er en drøm -og i drømmen roper etter hjelp, i håp om at noen hører deg og kan vekke deg? For så å våkne svett og forvirret, men samtidig takknemlig for at det bare var en drøm?

Ofte har jeg så inderlig ønsket at den grusomme hendelsen 27.08.15 og dagene etterpå bare var en slik drøm, et mareritt i det underbevisste som man ikke trenger å kjempe seg gjennom, dag etter dag.

Gabriela var første jente i Kristiansand fekteklubb

Tidligere kunne jeg våkne på morgenen, mer eller mindre uthvilt og klar for en ny dag med nye opplevelser. Ofte våkner jeg nå fullstendig tappet for energi og spør meg selv: Hva er vitsen med å stå opp? Hva er vitsen med å hele tiden bruke krefter på å mobilisere for å komme seg gjennom dagen? Hva er vitsen med å bruke tid og krefter på andre.

Gabriela var alltid opptatt av rettferdighet og stod hele tiden opp for de svake. Nettopp derfor, i Gabrielas ånd, makter vi å stå opp hver dag, og vil forhåpentligvis med våre erfaringer og det vi har lært i etterkant av drapet, kunne bidra til at barn og unge skal få oppleve at det er trygt å vokse opp i bygda. Vi famler i ukjent terreng. Hvem kontakter vi med våre innspill? Hvorfor tar det så lang tid før vi får svar? Kan ikke bare de bestemmende organer hive seg rundt å gjøre de endringer som skal til? Vi har ikke erfaring med verken juridisk eller politisk terminologi. Vi har kompetanse på å være foreldre til et drept barn og bruker vårt språk. Budskapet kommer fram, og det er det viktigste. Vi opplever at ting tar tid og vi når ikke gjennom hos alle med våre innspill og ideer. Men vi gir ikke opp. Hvis det butter i mot, så tar vi et steg tilbake, tar skikkelig sats, for så å gå på igjen med full kraft. Vi presser på hele tiden. Selv om vi opplever å leve nærmest i en boble, så er det dette arbeidet som bidrar til å gi livet mening.

Alle merkedager oppleves sårt. Første dag for Gabrielas trinn på videregående skole, var en av dem. På vei til jobb så jeg forventningsfulle og spente ungdommer stå i kø for å komme inn på bussen på Tangvall. Hvordan hadde Gabriela opplevd den spesielle dagen? Hvilken skole hadde hun vært på vei til, og hadde hun vært like forventningsfull som alle de andre?
Datoen for når Gabriela forsvant, den dagen hun ble funnet omkommet og fram til datoen da hun ble bekreftet drept er, og vil nok alltid være de verste merkedagene.

Man opplever seg selv tom og kraftløs, samtidig som hodet jobber på høygir med tanker og bilder jagende ut og inn. Ikke så intenst som før kanskje, men det er der hele tiden.

Det er vanskelig å holde tak i minner. De sklir på en måte ut, noen ganger ubevisst, men ofte fordi savnet er så stort og smertefullt at man ikke makter å stå i det. Minner som man i utgangspunktet skal glede seg over, klarer vi ikke å håndtere, ikke ennå. Og det plager oss.
Fortsatt er det vanskelig å forsone seg med at Gabriela er borte. Det er så utenkelig at noen skal ha hatt ønske om å ta livet av henne. Hva kan være bakenforliggende årsak til at et barn ønsker å drepe? Og hvordan kunne det verst tenkelige finne sted i trygge Søgne?
Vi søker hele tiden svar. Vi trenger å forstå sammenhengen. Hvor sviktet det?

Jon Gangdal er en forfatter med et brennende engasjement for barns rettigheter og har en uvurderlig interesse i å belyse svakheter i systemer som forhindrer at dette ivaretas.
Vi er takknemlige for at han har engasjert seg i denne saken og ser fram til bokslipp i løpet av oktober.

Share

En 16 års-dag som skulle vært.

I dag, den 5. mai vil for oss og trolig mange andre alltid være en veldig spesiell dato. På nettopp den datoen, for 16 år siden, så verdens vakreste, colombianske, jente dagens lys for første gang.

Gabrielas første fødselsdagsgave var et lekekjøkken i plast, med gryter, sleiver og det som hører med. Hun fikk god hjelp av en stolt storebror til å åpne den store pakken som ventet henne da hun våknet på 1.års dagen sin. På ettermiddagen var det duket for familieselskap med kaker og enda flere gaver. Hun forstod nok ikke helt at det var henne som var midtpunktet den dagen, virket litt undrende til det hele, men pakket ivrig opp den ene gaven etter den andre. Og selvfølgelig med god hjelp fra storebroren. Klær, dukke, duplo og dukkeseng, samt dukkeklær som oldemor hadde laget, var noen av gavene hun fikk. Sliten av lek og mye oppmerksomhet, var det godt å kunne ta med seg smokken og krype opp i et fang utpå kvelden.

Gabriela pakket ivrig opp den ene gaven etter den andre. Og selvfølgelig med god hjelp fra storebroren

Det ble senere en tradisjon, med frokost, fødselsdagssang og gaver på sengen. Hun gledet seg i mange dager til fødselsdagen og våknet gjerne før oss, men ble liggende i sengen og late som om hun sov, for så å virke veldig overrasket da vi begynte å synge. Jeg husker ikke sikkert når, men ett år hadde vi kjøpt sykkel til henne. Den var hvit, med detaljer i limegrønt. Vi hadde gjemt den i lekehytta i hagen kvelden før, den var for stor til å overrekkes på senga. Vi lagde rebusløp, hvor løsningen viste vei til lapper med nye rebusoppgaver gjemt rundt i huset, og som da til slutt endte opp på gjemmestedet. Dette ble startskuddet for en helt ny fødselsdagstradisjon. Hvert år ble det laget rebusoppgaver, og ungene løp rundt i og utenfor huset til gaven var funnet.

Gabriela syntes det var stor stas å invitere barnehage- og klassevenninner til selskap. De første årene med sjørøvertema.  Da dykket hun ned i storebrorens utvalg av kaptein Sabeltann-effekter og kledde seg opp med tørkle på hodet, øyelapp , Sabeltann-frakk og med påmalt bart og hendene dekorert med ”diamantringer”. Gullpenger av sjokolade og kake som så ut som skattekiste, stod naturligvis på menyen. Senere var det prinsessebursdag som gjaldt. Yndige små jenter satt så pyntelig rundt bordet, iført nydelige, pastellfargede prinsessekjoler, med så mye stikkende tyll at det var rent imponerende at de holdt ut med å ha dem på seg hele kvelden.

Gabrielas første fødselsdagsgave var et lekekjøkken i plast, med gryter, sleiver og det som hører med.

På barneskolen var det 11 jenter og 6 gutter i Gabrielas klasse, mange av dem med svært sterke meninger. Det kunne derfor være en stor utfordringer å arrangere selskaper der alle barna var sånn noenlunde fornøyde. Husker hun sa en gang, da det nærmet seg fødselsdagen, at nå orket hun ikke alle intrigene mer,  hun var lei av å ikke selv kunne få bestemme hvem som skulle inviteres uten å ta hensyn til hvem som kunne omgås best med hvem, så hun valgte å droppe barneselskaper. Derfor ble siste fødselsdagen hennes i Søgne feiret med bading i Mandal svømmehall, etterfulgt av overnattingsfest hjemme i kjellerstua.

Vi opplevde stort sett alltid å ha fint vær rundt hennes dag, så familieselskapene ble ofte feiret med grilling i hagen. Dette var en tradisjon hun satte stor pris på. Enkelt og uformelt.

Det å fylle 16 år, oppleves stort for mange ungdom, da man da er gammel nok til å øvelseskjøre og gammel nok til ta mopedlappen. Gabrielas store ønske var å farte rundt på en rosa scooter. Og hadde hun levd i dag, så er jeg sikker på at hun hadde brukt konfirmasjonspengene sine på å gå til anskaffelse av nettopp en slik. Det hun bestemte seg for, ble som regel alltid gjennomført.

Våren i 10.klasse er også tiden hvor man skal gjøre valg for videre utdannelse. Gabriela hadde snakket om at hun ville søke Medier og kommunikasjon, i likhet med storebroren, så jeg tror med stor sikkerhet at hun hadde satt det som førstevalg. Hun var svært kreativ, likte å skape ting, likte å fotografere, hadde interesse for film og var flink med webdesign. Og jeg tror hun ville ha trivdes godt på den skolen.

Det er uendelig sårt å tenke på at ingenting av alt det som skulle bli, blir noe av. Det er vanskelig å styre unna tanker om hva hun går glipp av. Disse tankene overstyrer dessverre fortsatt gleden over alt det fine hun faktisk fikk oppleve mens hun levde, og alt vi fikk gleden av å oppleve sammen med henne, og som har skapt så gode minner.

Vi tynges av tristhet. Selv om vi ofte har fine opplevelser sammen med venner, familie og kolleger, kan le og ha det trivelig, er det vanskelig å finne den store gleden i noe. Et mørkt slør henger liksom over oss hele tiden.

Pyntet og klar for fødselsdagsfest

Jeg tror jeg har klart å forsone meg med at Gabriela ikke lever lenger, men at en person har forårsaket hennes død, at vi har fått oppleve ondskap på så nært hold, er det vanskelig å forholde seg til. Hele tiden dukker det ukontrollert opp bilder av henne, bilder fra når hun levde, bilder fra når vi fikk beskjed om at hun var funnet omkommet, bilder fra da vi så henne død, og det trigges av hver minste ting. Flere ganger om dagen tvinger jeg disse bildene bort, det knyter seg i magen når jeg tenker på at hun ikke kommer tilbake, og jeg makter ikke dvele ved det tunge. Man tappes for energi. Alt som tidligere gikk på automatikk, må det nå mobiliseres krefter til.

Vi har tenkt mye og snakket litt om hvordan vi vil markere denne dagen. Det skulle vært en gledens dag, men føles som en sorgens dag. Kan man likevel flagge for å feire at Gabriela ble født denne datoen? Skal vi dekke småbord i hagen i all enkelhet? Kan dagen benyttes til å samles for å minne Gabriela? Skal vi grille biff, servere is med sjokoladesaus og avslutte med Pavlova-kake? Det som var favorittene hennes. Vi vet ikke, er ikke klare  for det ennå. Kanskje i fremtiden en gang, når ikke alt er så sårt. I dag pynter vi graven med blomster og lys og så får vi se hva fremtiden bringer.

Jeg tror uansett vi i fremtiden alltid vil ha Gabriela med oss i dagliglivet. Hun vil fortsatt påvirke valgene vi gjør hver eneste dag. Både de helt enkle, men også de vanskelige. Jeg tror vi hele tiden vil tenke på hva Gabriela hadde syntes om ting som kommer til å skje i fremtiden, og hvordan hun hadde håndtert det. Men det er vel naturlig, når man tenker på hvor stor del av oss hun egentlig er.

Og på den måten forblir hun levende gjennom oss for alltid.

Share

Julehøytid med et barn for lite

Julehøytiden, dagene da hele familien skal samles og kose seg sammen, kommer aldri til å bli som før. Det vil alltid stå en tom stol rundt middagsbordet. Det vil aldri være hele familien samlet igjen. Det blir en høytid med mange følelser. Jeg skulle ønske det gikk an å skru av en bryter i begynnelsen av desember for så og skru på tiden igjen over nyttår.

Helt fra Gabriela var ganske liten arrangerte vi juleverksted hjemme på kjøkkenet hos oss hvor hun sammen med venner, samt storebroren lagde julepynt. Tomme doruller, syltetøyglass, glanspapir, silkebånd, lim og glitter. Det ble produsert metervis med lenker av glanspapir til juletreet, dorullnisser, dorullengler, dekorerte te-lysestaker og tovede julehjerter. Det ble også laget kakemenn eller pepperkaker som ble pyntet etter alle kunstens regler. Julemusikken i bakgrunnen sørget for den ultimate stemningen. Etter mange timer gikk barna hver til sitt, storfornøyde, mens kjøkkenet nærmest måtte vaskes ned, med mel, lim, papirklipp og glitter fra gulv til tak.

Julen 2001 var Gabrielas første jul

Julen 2001 var Gabrielas første jul

Gabriela elsket også og pynte og stelle på rommet sitt til jul. Hun hadde et eget lite juletre med lys. Nisser og engler i alle varianter ble plassert rundt på alle ledige flater. Dette avtok gradvis ettersom årene gikk og hun ble eldre. Den siste julen hennes pyntet hun i hvitt og med lyslenker i vinduet og rundt sengen.

Da Gabriela var liten, lagde hun alle julegavene selv. Hun kom stolt hjem fra barnehagen med dekorert papirpose full av selvinnpakkede gaver. På julaften, da vi endelig skulle få se hva hun hadde laget, satt hun spent ved siden av oss for å se om vi syntes gavene var fine. Etter at hun begynte på skolen, likte hun også å kjøpe noen av julegavene. Sammen med storebroren dro hun ut på handletur, og følte seg så stor der hun gikk avsted med penger i veska si. Senere dro hun på julegaveshopping sammen med venninner.

Når juletreet skulle pyntes, var tradisjonen vår at hele familien deltok i pyntingen. Pappaen festet lysene og satt på plass stjerna i toppen, jeg hang opp glitteret og Gabriela og storebroren sørget for julekuler og selvlaget pynt i alle regnbuens farger. Det var alltid spennende når kassen med juletrepynt ble åpnet. Mye latter. Sirlig ble pynten fordelt rundt på treet. De brukte lang tid. Etterhvert som ungene ble litt større, ble nok tålmodigheten deres mer begrenset. Da gjaldt det å være kreativ. Hun hadde alltid gode løsninger og tredde 7 – 8 kuler på armen, for deretter å dra dem over på en gren.

Hvert år, like før jul, og helst etter at det var blitt mørkt, dro vi alle fire til Kvadraturen i Kristiansand for å gjøre de siste gaveinnkjøp. Gatene var pyntet med lyslenker og juletrær. Det var spennende å se på juleutstillingene i vinduene, og kjøpe brente mandler på gata. Lukter og lyder gav julestemning. Kvelden ble alltid avsluttet med julemiddag på restaurant.

Julen ble noen år feiret hos familie i Valdres, men som oftest var vi hjemme på Sørlandet. Kvelden før julaften satt vi ut grøt eller småkaker og melk til strømpenissen, som skulle komme på natten for å fylle julestrømpene. Det var stor spenning på julaften morgen da Gabriela og storebroren sprang inn i stua for å se om nissen hadde vært der. Sammen tok de med julestrømpene opp i senga vår, eller satte seg på det varme badegulvet og pratet og koste seg, mens de så på alt de hadde fått.

På julaften spiste vi grøt med mandel i til lunsj, med marsipangris i premie. Gabriela var ikke særlig begeistret for marsipan, og lurte på om vi heller kunne finne et alternativ?

Vi bestemte oss for at året etter kunne vi ha glasert eple i premie. Men hvert år kom julaften litt for ”brått” på og marsipangris ble handlet inn i siste liten, med lovnader om å prøve og få glasert et eple til neste jul. Men så langt kom vi aldri.

Når det gjaldt julemiddag hadde ikke Gabriela noen bestemt favoritt, men til dessert elsket hun is med lun, gjerne litt tykk saus, laget av fløte og melkesjokolade.

Hun likte å pynte seg i kjole eller skjørt på julaften. Håret måtte alltid være stelt. Hun var også tidlig opptatt av sko og var så stolt da hun fikk sine første sølvsko med hæler.

Gabriela julen 2008, 7 år gammel

Gabriela julen 2008, 7 år gammel

Vi gruet oss veldig til den første julen etter at vi hadde mistet Gabriela. Vi var til mange samtaler hos lege, psykiatriske sykepleiere og psykologer. Vi hadde store vanskeligheter med å ta stilling til hvordan og hvor vi skulle feire julen. Alle tradisjoner. Alle opplevelser. Uten Gabriela. Vi ble rådet til å forberede oss godt til alle juledagene. Planlegge hva vi skulle spise, hva vi skulle gjøre og hvem vi skulle være sammen med, og konsekvent forholde oss til dette. Vi ble oppfordret til fysisk aktivitet og mye frisk luft. Gjøre alt for å unngå uforutsette hendelser. Familien i Valdres tilbød oss å være sammen dem. Tanken på å skulle være borte fra huset vårt var vond. Tanken på og ikke kunne få være ved Gabrielas grav på julaften var uendelig vond. Samtidig så vi at å få være på et sted og med de samme folkene hele julen, nok ville være den beste løsningen for oss.

Juleforberedelser, som jo til tider kunne være ganske hektisk, men som vanligvis gav glede og mulighet for å gjøre ting sammen, ble nå forferdelig vanskelig å gjennomføre. Vi maktet ikke sende julekort. Vi pleide å sende bilde av begge ungene med nisseluer eller avbildet på reiser. Storebroren opplevde det vondt å skulle åpne kalendergaver. Det pleide å henge to gaver på rekkverket i trappa for hver av dagene i desember. Den julen var det et sett for lite.

Dra ut for å handle julegaver, se unge jenter med langt hår, henge rundt hverandre, fnise og kose seg, bære på poser med gaver fra sminke- og klesbutikker, opplevdes så opprivende og helt uholdbart sårt. Løsningen ble å gi selvlagde gaver samt penger til alle nevøer og nieser. Min mor pakket inn alle gavene for meg, det ble for tøft å skulle gjøre det selv. Jeg klarte heller ikke å skrive på til/fra-lappene. Hadde ikke vendt meg til tanken på at det nå skulle signeres med kun tre navn.

Vi pyntet minimalt til jul i huset, mest lys og noen engler. Julepynt som minnet om Gabriela eller pynt hun selv hadde laget var vondt å ha framme. Pakket det meste bort igjen. Storebroren ville gjerne ha juletre, så det fikk vi tak i. Vanligvis har jeg hatt en forestilling av hvordan den perfekte granen må se ut, men det betydde liksom ikke noe lengre. Vi brukte all juletrepynten. Alt det som Gabriela hadde vært med å lage. De ”gammeldagse” julekulene jeg hadde fått av henne i julegave. Jeg så på alle tingene, men samtidig ikke. Det ble for sårt og ”gå inn i det”, prøvde å holde følelsene på avstand.

Vi kjørte innom kirkegården før vi satt kursen mot Valdres. Graven var pyntet med engler, blomster og et lite juletre, dekorert med sølvtråd og stjerne i toppen. Vi tente lys hos henne og hadde avtalt med familien i Søgne om at de skulle tenne nytt lys på julaften. Det var stille i bilen de første timene. Vi hadde forberedt oss etter beste evne, men gruet oss likevel så veldig til dagene som lå foran oss! Jeg husker jeg satt og i kikket inn i vinduene på husene langs veien den siste biten før vi nådde målet. Så mennesker som pyntet juletre, levende lys og det blålige lyset fra TV-skjermer. Det som vanligvis gav meg en sitrende julestemning var nå blitt erstattet med en følelse av å revne av smerte innvendig. Kjenne på savnet. Tenke på det som skulle vært.

Familien i Valdres hadde lagt alt til rette for oss, og vi var blitt informert og hadde forberedt oss på planene som var lagt. De hadde redd opp til oss i annekset, slik at vi hadde mulighet for å trekke oss tilbake hvis vi hadde behov for det. Vi hadde et par fine skiturer, en tur i slalåmbakken, fikk muligheten til å hilse på alle hundene til venner av dem som drev med hundespann og vi spiste nydelig julemat. Julaften fikk vi besøk av fjellnissen. Julegavene ble åpnet, men jeg klarte ikke å lese alle koselige hilsener på kortene som fulgte med. Jeg forsøkte å distansere meg fra det. Var redd for å miste grepet, redd for å bryte sammen.

Vi sørget, men klarte å kose oss tross alt. Det gikk bedre enn vi hadde trodd i forkant, og Gabriela var med oss i tankene hele tiden.

Julen blir nok en av de vanskeligste høytidene i årene som kommer. Stadig «triggere» som vil utløse det intense savnet. Vi vil aldri mer være hele familien samlet. Det vil alltid være en som mangler, et barn for lite. Vi vil alltid mangle en bit av hjertet, men vi må lære oss å leve videre med smerten. Vi har bestemt oss for å forsøke å gjøre julen til fine dager for storebroren, og også for hans nye familie når den tid kommer. Vi kan ikke skru tiden tilbake. Vi må se framover. Og alltid med Gabriela i hjertet.

nisselue

Bloggen tar nå juleferie og vi ønsker alle våre lesere en fredfull jul.

Share

A parcel to our angel

We are sending
a dove to heaven,
with a parcel on it`s wings.
Be carefull when you open it,
it`s full of beautiful things.
Inside are a million kisses,
wrapped up in a million hugs.
To say how much we miss you,
and to send you all our love.

We hold you close within our hearts
and there you will remain.
To walk with us
throughout our lives,
until we meet again.

due

 

Share

14-åring tilstår å ha drept vår Gabriela

test

Gabriela under et skoleshow i 7.klasse

De nærmeste dagene etter begravelsen opplevdes ”tomme”. Vi var totalt utslitte både fysisk og mentalt. Dagene gikk nærmest i ett. Fortsatt i sjokk, og fortsatt var det ikke til å forstå at vi aldri skulle få Gabriela tilbake. De rundt oss gjorde alt for oss. Selv eksisterte vi bare, kjempet for å overleve.

Mandagen, etter at alle de tilreisende hadde dratt, startet det som skulle vise seg å være en ny grufull uke.

Til tross for at det var konkludert med en drukningsulykke, klarte ikke pappaen å slå seg til ro med dette. Det lokale brannvesenet hadde, kort tid etter at hun ble funnet omkommet, søkt i elva etter mobiltelefonen hennes. Det hadde vært lav vannstand, lite strøm og vannet var ikke kaldt. Gabriela var i tillegg svært svømmedyktig. Hun var som regel mer under enn over vann når hun badet, så hvis hun hadde ramlet uti, hadde hun garantert ikke fått panikk, hun hadde fint klart å ta seg til land igjen. Det var også helt utenkelig at hun skulle ha tatt sitt eget liv. Pappaen hadde snakket med henne på telefon fra nordsjøen dagen før hun ble meldt savnet og hun fortalte da livlig om framtidsplaner. Hun ville blant annet spare penger til språkreise. Hun hadde dessuten dusjet og stelt seg før hun dro ut den ettermiddagen hun forsvant, og hvorfor skulle hun ha gjort det hvis hun planla å ta livet sitt? Gabriela hadde heller ingen synlige skader da hun ble funnet. Ingen tegn på at hun feks. kunne ha snublet, slått hodet, mistet bevisstheten og falt i elva, så pappaen var derfor temmelig sikker på at det var noen der ute som hadde vært medvirkende til hennes død.

Etter pressekonferansen som du kan se under, eksploderte det i media. Vi har funnet saker om drapet på Gabriela i de fleste norske aviser, og mange utenlandske nettaviser. Vi har til og med funnet saker om hendelsen i Kina.

Det var flere i familien som delte denne teorien med han. Selv maktet jeg ikke å være i nærheten av dem når dette ble diskutert. Kjente jeg ble irritert. Jeg tviholdt fortsatt på politiets konklusjon om at det var en drukningsulykke. Jeg var nok mest av alt redd. Redd for sannheten. Redd for å måtte forholde meg til noe som var enda verre enn det det allerede var. Samtidig som ryktene om selvdrap hang som en mørk skygge over oss hele tiden.

Allerede før begravelsen, ble jeg mer eller mindre motvillig med pappaen til lensmannskontoret hvor han berettet om sin sterke tvil til at det kunne ha vært en ulykke.

Det var kjent for oss at Gabriela ble returnert til Oslo for utvidet obduksjon like før begravelsen, på bakgrunn av at politiet mistenkte at det kunne være hold i ryktene fra ungdom i bygda.

I begynnelsen av uka etter begravelsen, fikk vi melding fra politiet om at det var satt i gang etterforskning på grunn av mistanke om at Gabriela var blitt tatt livet av.

Gabrielas Mac og Ipad ble innhentet for gjennomgang av digitaletterforskere. Kriminalteknikere saumfarte soverommet hennes i flere timer. Mener å huske at det ble sagt at det var en gruppe på 8 – 9 politifolk som jobbet døgnet rundt med denne saken. Og vi ble hele tiden bedt om å holde kortene tett til brystet. Alt av politi som kom hjem til oss var i sivilt. Vi hadde til og med besøk i stua samtidig som teknikerene holdt på i andre etasje, uten at gjestene merket det. Det var tungt å gå og holde på denne hemmeligheten, men vi forstod at det var nødvendig. Vi hadde jevnlig kontakt med politiet og vi fikk så detaljert informasjon som de hadde mulighet til å gi oss om fremdriften i etterforskningen. Jeg husker en av teknikerene sa: ” Om dere likevel føler at dere ikke får nok informasjon, så skal dere vite at alt av ressurser blir lagt i å komme til bunns i hva som er skjedd med Gabriela. Det fortjener hun. Og det fortjener dere.”

Hele situasjonen opplevdes helt uvirkelig for oss. Vi så ”filmen” fra utsiden. Hver gang telefonen ringte eller det tikket inn en melding, stoppet nærmest alt opp. En intens indre spenning hele tiden. En hårfin balanse mellom å kjenne at man står på kanten av stupet til å få fullstendig panikk, og samtidig gjøre et forsøk på å forholde seg rolig, ikke miste fatningen, ikke bli ”gal”.

Samtidig var det likevel godt for oss å vite at politiet jobbet iherdig med å finne ut hva som var den virkelige årsaken til at Gabriela døde.

Torsdag 10. September kl. 16.11 tikket det inn ei melding på mobilen min. Vi hadde akkurat satt oss til middagsbordet. Det var en kort melding fra lensmannen:

”Kan dere være hjemme kl. 1645? Jeg kommer ut. Viktig.”

 

Jeg begynte å skjelve. Varm og kald i kroppen om hverandre. Nærmest uholdbar indre uro. Vi skulle få svar. Men var vi i stand til å håndtere svaret? Skulle vi nå få beskjed om at hun hadde tatt sitt eget liv? Det måtte jo være noe annet enn en ulykke i og med at lensmannen hadde skrevet at det var viktig. Hadde det likevel noe å gjøre med den voksne mannen som fullstendig knakk sammen i kirken under minnestunden dagen etter at hun ble funnet? Han som ingen visste hvem var? Han som politiet hadde sjekket ut i etterkant og konkludert med at trolig hadde vært der fordi det ikke er uvanlig at ukjente kan bli grepet av slike hendelser. Kunne det være at han likevel hadde noe med dødsfallet å gjøre? Jeg tror ikke vi snakket med hverandre den neste halve timen. Vi hadde nok med vårt eget tankejag.

Lensmannen kom presis kl 1645, og vi skjønte det måtte være noe veldig alvorlig, da psykiatrisk sykepleier kom like etterpå. Hjertet slo som trommestikkere og det kjentes som om man holdt på å koke over innvendig.

Lensmannen fortalte rolig, og svært preget, at en 14 år gammel gutt hadde, etter lange avhør, tilstått å ha tatt livet av Gabriela. Han kunne på det tidspunktet ikke si noe om hvem denne gutten var. Jeg husker ikke om vi egentlig fikk mer informasjon rundt drapet enn at han var tatt hånd om av Barnevernet. Vi satt helt paralyserte i sofaen alle tre. Lensmannen måtte tilbake til stasjonen for å forberede pressekonferanse, men anbefalte oss å informere familie og venner før pressekonferansen skulle vises på TV kl. 1830. Grepet av nytt sjokk ringte vi rundt på hver vår kant for å fortelle de nærmeste at det likevel ikke hadde vært en drukningsulykke, men at vår Gabriela var blitt drept.

Her kan du se pressekonferansen:

Link til Politiets pressemelding

Share

Hjertet i snøen

Det var 5. Januar 2016, og kvelden før vi skulle i møte på lensmannskontoret for gjennomgang av politidokumentene. Det var et jag av tanker, og vi var nervøse for hva som ventet oss dagen etter. Vi ønsket forklaring på hvorfor Gabriela var blitt drept, samtidig som det var en umenneskelig tanke å nå skulle få detaljerte opplysninger om på hvilken måte vår egen datter var blitt tatt livet av.

Vi satt alle tre i loftstua og snakket. Utenfor snødde det lett. Plutselig så jeg bevegelse i sidesynet som fanget oppmerksomheten. Jeg så opp på takvinduet, og så at snøen var i ferd med å forme seg rundt et hjerte. Lufta gikk ut av oss. Vi ble bare stående å se på hjertet. Jeg grep telefonen og fikk knipset et par bilder. Pappaen løp ned i første etasje for å hente kameraet, men da han kom opp igjen var hjertet på vei til å gå i oppløsning, og hele vinduet ble hvitt av snø. Hjertet viste seg bare i et par minutter, men de minuttene var nok til at vi fikk en bekreftelse på at Gabriela fortsatt var med oss.

Hjertet i snøen

Hjertet i snøen

Dagfinn Lyngbøs tolkning av «Hjerteknuser».

Kanskje du ikkje fins lenger
Kanskje e du her
Kanskje du ikkje hører meg heller
Kanskje går du bak meg når eg e ut’å går
Når eg snur meg rundt, kor e du då?
Kanskje du ikkje e her lenger
Kanskje e det håp
Kanskje du ikkje følar meg heller
Snakker eg forgjeves til deg gang på gang
Tenk om eg sovner i ditt fang

Lurer på om du fins her me meg no
Sender mine tankar, kjenner du de no?
Send meg et hint, så skal eg tro

Kanskje du ikkje fins lenger
Kanskje e du her
Kanskje du ikkje hører meg heller
Men eg vente på den dagen at eg e ut’å går
Du bøyer deg ned, og eg står på tå

Lurer på om du fins her me meg no
Sender mine tankar, kjenner du de no?
Send meg et hint, så skal eg tro
Eg vannar mine plantar, pleier det eg sår
Sekundene tikkar, minuttene går
Å det går dagar, å det går år
Å den som lever, skal få

Lurer på om du fins her me meg no
Sender mine tankar, kjenner du de no?
Send meg et hint, så skal eg tro
Eg vannar mine plantar, pleier det eg sår
Sekundene tikkar, minuttene går
Å det går dagar å det går år
Å den som lever skal få

 

 

Share

Vår lille jente

Vår lille jente

Det er med blandede følelser vi vil forsøke å fortelle om barndommen til Gabriela. Vi var i en enorm lykkerus da vi etter en lang adopsjonsprosess, endelig fikk møte vår etterlengtede datter. Utfordringen vår nå, er at de fantastiske og gode følelsene vi hadde, stadig blir fortrengt av tunge tanker og vonde følelser, samt et enormt savn. Gode minner fra tiden vi hadde med Gabriela jager inn og ut av hodet hele tiden, men det er foreløpig vanskelig å holde tak i dem særlig lenge av gangen.

Det var den 18. juni 2001 fikk vi den etterlengtede telefonen fra Adopsjonsforum, om at vi var blitt foreldre til ei lita jente fra Colombia. Hun var litt over en måned gammel, og navnet var Alma Gabriela.

Tre uker senere satt vi på et fly i retning Bogotà, sammen med storebror på 3 år, og farmor og mormor. Lykkelige, spente og mest av alt takknemlige, vi skulle treffe vår lille prinsesse for aller første gang.

Det tok heldigvis ikke lang tid fra vi var innlosjert på hotell Halifax i Bogotà, til vi ble kjørt hjem til daglig leder av barnehjemmet, hvor overtakelsen skulle finne sted. Vi ble geleidet inn i en stue og kunne høre svak babygråt fra naborommet. Ikke så lett å konsentrere seg om praktiske opplysninger som ble gitt, da det eneste man tenkte på var å kunne få se og holde vårt barn for første gang.

Hun ble lagt i storebrorens armer først, gråten stilnet og hun lå og tittet undersøkende på oss alle med sine vakre kaffebrune øyne. Lykken var komplett. Overveldende! Vi var blitt foreldre til de to skjønneste barna i verden.

Det er vel ikke helt vanlig at man har med både mormor og farmor på «fødselen», men det var en stor opplevelse for dem også.

Grunnet geriljaens herjinger i Colombia og Bogota, ble vi anbefalt å reise bort fra byen mens adopsjonssaken vår var oppe i domstolen. Så vi dro til San Andrés, ei flott øy i Karibien, hvor vi koste oss i 2 uker. Vi hadde til sammen 4 flotte uker i Colombia, men gledet oss veldig til å reise tilbake til Norge for å vise vår vakre Gabriela til familie og venner. Nærmere 40 personer var møtt opp på Kristiansand lufthavn, Kjevik med flagg og blomster, da vi endelig satte beina på norsk jord igjen. Stolte foreldre og stolt storebror. Han hadde riktignok litt vanskeligheter med å uttale navnet hennes, men presenterte henne stolt til alle som «babieja min». Noen kalte henne for Alma og andre for Gabriela. For familien var hun alltid Gabriela.

Bildet er tatt sommeren 2001

Bildet er tatt sommeren 2001

Helt fra hun var liten, var hun viljesterk og sta. Hun var ikke så glad i verken å ligge i lekegrind eller på gulvet for å leke. Hun var ei skikkelig fangjente og kunne kose seg på fanget i timevis. Hun visste hva hun ville og gikk ivrig inn for å finne ut av ting. Hun bestemte seg brått for å krabbe, og etter kort gå-trening var hun i gang med å gå. Hun var veldig selvstendig, og ville tidlig ordne håret sitt selv, samt bestemme hva hun skulle ha på seg. Da Gabriela var 4 år gammel, kom ei nabojente syklende forbi. Da kom det bestemt: «Pappa, nå må støttehjulene av!». Så forsvant hun sammen med venninna, og kom syklende tilbake en stund senere. Allerede i barnehagen gav hun klar beskjed om hvordan hun ville ha det. En dag spurte hun en av de voksne om hjelp til å gå på do. Han svarte at nå var hun vel stor nok til å klare det selv. Han fikk klar melding tilbake: «Jeg rekker jo ikke opp til dørklinka, din tosk!».

 

Gabriela var ei aktiv jente, som gjerne utforsket omgivelsene rundt seg. Bildet er tatt våren 2004

Gabriela var ei aktiv jente, som gjerne utforsket omgivelsene rundt seg. Bildet er tatt våren 2004

Gabriela beundret storebroren sin og ville alltid gjøre det samme som ham. Hvis han drakk av glass, skulle hun også, selv om hun bare var 9 måneder. Da hun var 2 år gammel bestemte hun seg for å gå med truse slik som storebroren, og vips så hadde hun sluttet med bleier. Alt av fritidsaktiviteter han gikk på, ville hun også prøve. Han begynte på fekting, og da gikk det ikke lenge før hun også ville begynne å fekte. Da han hadde sabeltannbursdag, ville hun også ha sjørøverfest på sin dag. Og hun gjorde som ham og kledde seg ut med tørkle på hodet, bart og sverd. Da de var små, pakket hun gjerne sekken med drikke og kjeks og fikk med seg storebroren ut på tur.

Da vi bygget hytte på Ljosland, bodde vi i campingvogn på byggeplassen til hytta var tett, og soverommene var klare. Hun elsket og rydde og stelle i vogna, og sammen med storebroren tente de bål utenfor og lagde mat som de stolt serverte oss.

ljosland

Gabriela på Ljosland

Gabriela og storebroren hadde en felles tradisjon i jula. Hver julaftenmorgen gikk de sammen ut i stua for å hente julestrømpen, som strømpenissen hadde fylt med pakker og godsaker på natta. De tok den med inn i senga vår, eller satte seg på det varme badegulvet og pakka opp og så på alt det fine de hadde fått. De prata og koste seg skikkelig.

Gabriela var ei smart og glad jente som gledet seg veldig til å begynne på skolen. På første skoledag på Nygård skole, var hun kry som bare det. Hun var svært interessert i å lære og lese og skrive. Matte syntes hun var helt topp. Hun tok med seg matteboka på hytta, og løste halve boka med oppgaver før hun visket det ut igjen. Matte fortsatte å være favorittfaget hennes. Hun kunne ofte si at det egentlig er lett med matte, men folk tenker at det er så vanskelig. Så lenge det var noe hun likte, var hun flink og lærevillig. Men hvis det var noe som ikke interesserte henne, gav hun klar beskjed til lærerne og oss hjemme, at det ikke var noen vits å bruke tid på det.

Hun hadde mange interesser og ville prøve det meste. Hun prøvde både korsang, speideren og turn. Hun var glad i å gå på langrennsski, og renne slalåm. Hun var flere ganger med som «jager» på elgjakt, og traska jag etter jag i skogen. Hun spilte piano på kulturskolen et års tid, og trivdes godt på håndballbanen. Aller best likte hun å danse, og hun var opptatt av å holde seg myk og i god form. Hun hadde etterhvert også stor interesse for hår, sminke og klær, og elsket å dra på shopping. Hjemme på rommet lå ofte klærne strødd på gulvet, som et «vegg til vegg teppe». Men innimellom, så lenge hun selv tok initiativ til det, koste hun seg med å rydde. Hun tente lys, hørte på musikk og trallet og sang mens hun lagde system på rommet. Hun likte å ha det fint rundt seg, og pyntet gjerne med puter og lys.

Bildet er tatt på Monserrate med utsikt over Bogotá, Colombia. Familien besøkte Colombia i 2011.

Gabriela hadde verdens skjønneste smil, en smittende latter og øyne som gnistra. Hun møtte mennesker med varme og omsorg. Hun var inkluderende og fikk lett venner allerede i barnehagen. Hun var alltid glad i å være sammen med venner. Hun trivdes også godt sammen med besteforeldrene sine. Hun tusla ofte opp til farmor og farfar for å prate om løst og fast. Sammen med mormor likte hun å skravle, mens de lagde smykker eller malte. Hun likte å sitte sammen med oss på kveldene og se film, eller finne på andre ting. Da skravlet hun og koste seg. Hun var ei reflektert jente, og vi hadde mange interessante samtaler sammen.

Når hun syntes ting var vanskelig, ville hun helst være for seg selv. Da gikk hun på rommet og hørte på musikk.

Gabriela var utrolig glad i, og flink med barn. Alle fetterne og kusinene så opp til henne. I perioder var hun mye sammen med kusina si som bor like i nærheten. De fant på mye gøy sammen. De var på klatretur, ridning og på båtturer, og hennes siste sommer var hun med familien til sommerland i Bø. Da rigget prinsessene seg på samme rom, lagde internt system i klærne de hadde med og koste seg veldig.

En gang ble hun invitert til ei venninne i Asker og tok toget dit alene. De hadde vært på Isac Elliot konsert sammen. Da vi hentet henne i Kristiansand, pratet hun i ett hele veien hjem til Søgne, om hvilken stor opplevelse det hadde vært.

Hun var på jentetur med venninner til Brokke, der kosefaktoren var høy, og på slalåmturer hvor latteren satt løst. Slike turer syntes hun var helt topp.

Barcelona 2013

Barcelona 2013

Hun elsket å reise, og vi fikk gleden av å oppleve turer til Barcelona og Torrevieja i Spania, Paris og Orléans i Frankrike, London i England, «harrytur» til Sverige samt flere rundturer i Danmark sammen med henne. Den største opplevelsen for henne var nok ferieturen vi hadde til Colombia i 2011. Vi reiste sammen med en familie vi traff da vi hentet henne i Colombia, og tilbrakte til sammen 3 uker i Bogotá, Cartagena og på Barú. Størst inntrykk gjorde nok besøket påbarnehjemmet hvor hun ble vist hvilket rom, og i hvilken seng hun hadde ligget i sine første 2 levemåneder.

Gabriela sommeren 2015

Gabriela sommeren 2015

Hun hadde så mange fremtidsdrømmer. Hun ville dra på språkskole på sommeren, og etter ungdomskolen ville hun gå på samme videregående skole som storebroren. Hun kunne fable om å flytte til Amerika, gifte seg med en rik mann slik at hun kunne shoppe så mye hun ville. Hennes omsorg for barn gjorde at hun hadde begynt å tenke på å bli sykepleier, og jobbe med kreftsyke barn.

Alle disse drømmene ble brutalt ødelagt 27. august 2015 ved bredden av Søgneelva.

Stedet ved Søgneelva, hvor Alma Gabriela ble drept.

Stedet ved Søgneelva, hvor Alma Gabriela ble drept.

Share

Forsvinningen

Hvor skal jeg begynne? Hvordan fortelle en historie som bringer fram så mange vonde følelser? Det har allerede gått ett år. Likevel føles det som om det skjedde i går. Tiden har på mange måter stått stille.

Det var torsdag ettermiddag, den 27. august 2015. Jeg hadde satt poteter til kok på komfyren og prøvde å ringe Alma Gabriela for å fortelle at det snart var middag. Jeg var egentlig litt irritert, for vi hadde avtale om at hun skulle komme rett hjem etter skolen den dagen. Hun hadde riktignok vært hjemom, for skolesekken lå på rommet hennes. Jeg tenkte hun antakelig var gått opp til besteforeldrene, som bor like i nærheten, men der var hun ikke. Jeg ringte henne flere ganger, men kom rett på «svareren».

Jeg heiv meg i bilen. Hun kunne ikke ha kommet så langt, skolen var jo slutt for under en time siden. Fortsatt irritert, kjørte jeg rundt i Søgne. Jeg var innom alle stedene jeg visste hun pleide å være når hun var ute, men hun var ikke å se noen steder. Prøvde å ringe henne igjen, men fortsatt bare «svareren». Var mobilen tom for strøm?

Jeg ringte flere av vennene hennes, men ingen kunne fortelle hvor hun var, eller hvem hun var sammen med. Hun pleide ikke gå ute alene, så irritasjon ble raskt erstattet med bekymring.

Jeg fikk tak i pappaen som var i nordsjøen, og vi ble enige om å vente til etter kl. 20:30, som var innetid, før vi tok kontakt med politiet. I mellomtiden var vi en gjeng som kjørte rundt i bygda og lette etter henne. I tilfelle hun skulle ha tatt buss til og fra byen (Kristiansand), var det også noen som overvåket rutebilstasjonen, samt steder det kunne være aktuelt å oppholde seg i byen.

Jeg kontaktet politiet rett før kl. 21, og det tok heldigvis ikke lang tid før de var på døra og gikk i gang med å ringe/oppsøke de siste hun hadde hatt kontakt med, ifølge telefonloggen. Ingen av dem hadde sett henne etter skoletid, og ingen av dem visste hvor hun kunne ha tatt veien. Storebroren hennes forsøkte å spore mobilen hennes, men funksjonen “finn mobilen” var skrudd av.

Det var begynt å mørkne. Erfaringsmessig var politiet nokså sikre på at hun måtte være inne et sted, og at det var nyttesløst å kjøre rundt i mørket og lete når man ikke hadde noe tips å gå etter. Hun hadde vært borte en gang tidligere, men da var de to. Denne gangen var hun alene, og hun var mørkredd. Hun svarte fortsatt ikke på meldinger eller oppringninger. Ikke fra noen.

Jeg kunne ikke bare sitte inne og vente, men måtte ut å lete. Jeg kjørte rundt nesten hele natten. Kaos av tanker. Var hun blitt plukket opp langs veien av noen med uærlige hensikter? Var hun redd? Hadde hun nok klær på seg? Hadde hun fått seg noe å spise? Jeg hadde jevnlig kontakt med pappaen som var i nordsjøen. Det var selvfølgelig en helt uholdbar situasjon for ham å sitte isolert i nordsjøen uten mulighet for å bidra i letingen. Han fikk heldigvis ordnet seg “flight” hjem tidlig fredag morgen.

Tangvall - Søgne sentrum

Tangvall – Søgne sentrum. Foto: Reidar Olsen

Vanligvis går det 24 timer før det sendes ut offisiell savnetmelding fra politiet, men vi fikk beskjed om å møte på lennsmannskontoret allerede fredag formiddag. Det var en omstendelig prosess. Opplysninger på detaljnivå måtte til for å gi et riktig bilde av henne. Under samtalen med politiet ble det ringt inn tips med mistanke om selvdrap. Jeg ble livredd, hele kroppen skalv og jeg hadde store vanskeligheter med å holde fokus. Husker jeg sa til lensmannen at jeg hadde en forferdelig vond magefølelse. Ting var ikke som det pleide å være. Hun var alltid tilgjengelig på mobiltelefonen. Gikk hun tom for strøm, fikk hun ladet og kom seg raskt på nett igjen.

Samtidig som savnetmelding fra politiet gikk ut i hele landet, la onkelen ut savnetmelding med bilde på Facebook. Denne ble delt i rekordfart og det tok ikke lang tid før telefoner og meldinger strømmet inn med ønske om å hjelpe i letingen. Huset vårt ble omgjort til et «operasjonssenter». Tipsene begynte å komme, med ledetråder fra Harstad i nord til Danmark i Sør. Sosiale medier ble saumfart etter spor. Plutselig ble det observert aktivitet fra henne på Facebook og håpet steg. Dette skulle senere bli avkreftet, da det viste seg å være en person som godtok en gammel venneforespørsel fra henne. Noen mente de hadde observert henne på buss til Kristiansand og tipset politiet, nytt håp, men beskrivelsen stemte ikke.

Desperat leting etter henne over alt. Bilde av henne ble forevist alle åpne butikker og restauranter i Markensgata i Kristiansand. Alt av vektere både i Kvadraturen (Kristiansand sentrum) og Sørlandssenteret ble bedt om å se etter henne. Folk i gatene ble spurt. Vi fordelte områder vi skulle lete på i hele Søgne og noen tok på seg ansvaret for å loggføre all aktivitet.

Huset var til tider fullt og kaotisk. Folk kom og gikk hele tiden. Det var vanskelig å ha full oversikt over hva som skjedde. Telefonen stod ikke stille et sekund, nye ledetråder å følge opp hele tiden, alle spor ble sjekket ut.

Kvelden og natta gikk.

Vi hadde fortløpende kontakt med politiet og det ble satt inn hundepatrulje og helikoptersøk i Søgne på lørdag formiddag. Fortsatt ingen spor etter Gabriela.

politibil

Politibil ved funnstedet

Mot lørdag ettermiddag samlet vi oss noen stykker hos oss for å spise litt. Fra stuevinduet så vi ambulanse med blålys på vei mot elva, like over jordene for oss. Kort tid etter passerte politibil mot det samme stedet. Stillheten som oppstod var intens. Pappaen ringte straks til politiet for å høre om det hadde noe med Gabriela og gjøre. Han fikk beskjed om at det var funnet en død person i Søgneelva, men de kunne ikke bekrefte om det var Gabriela. Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte, bare at jeg prøvde å klore meg fast til tanken på at det ikke måtte være henne. Husker jeg krøp panisk rundt i senga. Orket ikke gå inn i stua til de andre. Orket ikke snakke med noen.

Like etterpå ringte det på døra. Det var leder for kriseteamet i Søgne. Så raste verden sammen…

funnsted

Funnsted markert med gult kryss.

Share