Stikkordarkiv: søgneelva

«Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide»

Førstkommende onsdag, den 25.oktober, slipper forfatteren Jon Gangdal og forlaget Prego Mobile ut boken: «Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide».

Noen kommer til å bli drept – Når barn ikke får hjelp i tide.

Dette skriver forlaget om boken:

«Dette er historien om Søgne-saken, der en 14 år gammel gutt drepte sin jevngamle venninne Alma Gabriela Knutsen – med fullt overlegg. Denne boken viser hvor svakt barns rettigheter står i Norge. I stedet for å samarbeide om det barna faktisk trenger, sitter barnevern, helsevesen og utdanningsapparatet på hver sin tue av makt – inngjerdet av misforstått taushetsplikt, som ingen greier å gjøre noe med. Kan det være fordi man tror at barna har hele livet foran seg?»

 

Boken vil være tilgjengelig i bokhandlere og nettbutikker. Du kan bl.a finne den her:

https://pregomobile.no/produkt/noen-kommer-til-a-bli-drept/

Vi legger fortløpende ut informasjon om saker og hendelser som kommer i kjølvannet av denne bokutgivelsen.

 

 

 

Share

14-åring tilstår å ha drept vår Gabriela

test

Gabriela under et skoleshow i 7.klasse

De nærmeste dagene etter begravelsen opplevdes ”tomme”. Vi var totalt utslitte både fysisk og mentalt. Dagene gikk nærmest i ett. Fortsatt i sjokk, og fortsatt var det ikke til å forstå at vi aldri skulle få Gabriela tilbake. De rundt oss gjorde alt for oss. Selv eksisterte vi bare, kjempet for å overleve.

Mandagen, etter at alle de tilreisende hadde dratt, startet det som skulle vise seg å være en ny grufull uke.

Til tross for at det var konkludert med en drukningsulykke, klarte ikke pappaen å slå seg til ro med dette. Det lokale brannvesenet hadde, kort tid etter at hun ble funnet omkommet, søkt i elva etter mobiltelefonen hennes. Det hadde vært lav vannstand, lite strøm og vannet var ikke kaldt. Gabriela var i tillegg svært svømmedyktig. Hun var som regel mer under enn over vann når hun badet, så hvis hun hadde ramlet uti, hadde hun garantert ikke fått panikk, hun hadde fint klart å ta seg til land igjen. Det var også helt utenkelig at hun skulle ha tatt sitt eget liv. Pappaen hadde snakket med henne på telefon fra nordsjøen dagen før hun ble meldt savnet og hun fortalte da livlig om framtidsplaner. Hun ville blant annet spare penger til språkreise. Hun hadde dessuten dusjet og stelt seg før hun dro ut den ettermiddagen hun forsvant, og hvorfor skulle hun ha gjort det hvis hun planla å ta livet sitt? Gabriela hadde heller ingen synlige skader da hun ble funnet. Ingen tegn på at hun feks. kunne ha snublet, slått hodet, mistet bevisstheten og falt i elva, så pappaen var derfor temmelig sikker på at det var noen der ute som hadde vært medvirkende til hennes død.

Etter pressekonferansen som du kan se under, eksploderte det i media. Vi har funnet saker om drapet på Gabriela i de fleste norske aviser, og mange utenlandske nettaviser. Vi har til og med funnet saker om hendelsen i Kina.

Det var flere i familien som delte denne teorien med han. Selv maktet jeg ikke å være i nærheten av dem når dette ble diskutert. Kjente jeg ble irritert. Jeg tviholdt fortsatt på politiets konklusjon om at det var en drukningsulykke. Jeg var nok mest av alt redd. Redd for sannheten. Redd for å måtte forholde meg til noe som var enda verre enn det det allerede var. Samtidig som ryktene om selvdrap hang som en mørk skygge over oss hele tiden.

Allerede før begravelsen, ble jeg mer eller mindre motvillig med pappaen til lensmannskontoret hvor han berettet om sin sterke tvil til at det kunne ha vært en ulykke.

Det var kjent for oss at Gabriela ble returnert til Oslo for utvidet obduksjon like før begravelsen, på bakgrunn av at politiet mistenkte at det kunne være hold i ryktene fra ungdom i bygda.

I begynnelsen av uka etter begravelsen, fikk vi melding fra politiet om at det var satt i gang etterforskning på grunn av mistanke om at Gabriela var blitt tatt livet av.

Gabrielas Mac og Ipad ble innhentet for gjennomgang av digitaletterforskere. Kriminalteknikere saumfarte soverommet hennes i flere timer. Mener å huske at det ble sagt at det var en gruppe på 8 – 9 politifolk som jobbet døgnet rundt med denne saken. Og vi ble hele tiden bedt om å holde kortene tett til brystet. Alt av politi som kom hjem til oss var i sivilt. Vi hadde til og med besøk i stua samtidig som teknikerene holdt på i andre etasje, uten at gjestene merket det. Det var tungt å gå og holde på denne hemmeligheten, men vi forstod at det var nødvendig. Vi hadde jevnlig kontakt med politiet og vi fikk så detaljert informasjon som de hadde mulighet til å gi oss om fremdriften i etterforskningen. Jeg husker en av teknikerene sa: ” Om dere likevel føler at dere ikke får nok informasjon, så skal dere vite at alt av ressurser blir lagt i å komme til bunns i hva som er skjedd med Gabriela. Det fortjener hun. Og det fortjener dere.”

Hele situasjonen opplevdes helt uvirkelig for oss. Vi så ”filmen” fra utsiden. Hver gang telefonen ringte eller det tikket inn en melding, stoppet nærmest alt opp. En intens indre spenning hele tiden. En hårfin balanse mellom å kjenne at man står på kanten av stupet til å få fullstendig panikk, og samtidig gjøre et forsøk på å forholde seg rolig, ikke miste fatningen, ikke bli ”gal”.

Samtidig var det likevel godt for oss å vite at politiet jobbet iherdig med å finne ut hva som var den virkelige årsaken til at Gabriela døde.

Torsdag 10. September kl. 16.11 tikket det inn ei melding på mobilen min. Vi hadde akkurat satt oss til middagsbordet. Det var en kort melding fra lensmannen:

”Kan dere være hjemme kl. 1645? Jeg kommer ut. Viktig.”

 

Jeg begynte å skjelve. Varm og kald i kroppen om hverandre. Nærmest uholdbar indre uro. Vi skulle få svar. Men var vi i stand til å håndtere svaret? Skulle vi nå få beskjed om at hun hadde tatt sitt eget liv? Det måtte jo være noe annet enn en ulykke i og med at lensmannen hadde skrevet at det var viktig. Hadde det likevel noe å gjøre med den voksne mannen som fullstendig knakk sammen i kirken under minnestunden dagen etter at hun ble funnet? Han som ingen visste hvem var? Han som politiet hadde sjekket ut i etterkant og konkludert med at trolig hadde vært der fordi det ikke er uvanlig at ukjente kan bli grepet av slike hendelser. Kunne det være at han likevel hadde noe med dødsfallet å gjøre? Jeg tror ikke vi snakket med hverandre den neste halve timen. Vi hadde nok med vårt eget tankejag.

Lensmannen kom presis kl 1645, og vi skjønte det måtte være noe veldig alvorlig, da psykiatrisk sykepleier kom like etterpå. Hjertet slo som trommestikkere og det kjentes som om man holdt på å koke over innvendig.

Lensmannen fortalte rolig, og svært preget, at en 14 år gammel gutt hadde, etter lange avhør, tilstått å ha tatt livet av Gabriela. Han kunne på det tidspunktet ikke si noe om hvem denne gutten var. Jeg husker ikke om vi egentlig fikk mer informasjon rundt drapet enn at han var tatt hånd om av Barnevernet. Vi satt helt paralyserte i sofaen alle tre. Lensmannen måtte tilbake til stasjonen for å forberede pressekonferanse, men anbefalte oss å informere familie og venner før pressekonferansen skulle vises på TV kl. 1830. Grepet av nytt sjokk ringte vi rundt på hver vår kant for å fortelle de nærmeste at det likevel ikke hadde vært en drukningsulykke, men at vår Gabriela var blitt drept.

Her kan du se pressekonferansen:

Link til Politiets pressemelding

Share

Ut og inn av virkeligheten.

En fremmed bil kjørte inn på gårdsplassen. Det var vakthavende lege i sin karakteristiske røde beredskapsjakke som kom. Han hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet og jeg skjønte med en gang hva det gjaldt. Verden raste virkelig sammen.  Det kunne ikke være sant!

Det har alltid vært min største skrekk å plutselig få politi eller lege på døra med beskjed om at noe alvorlig har skjedd barna eller annen nær slektning.

Det kunne jo ikke være vår Gabriela som var funnet omkommet i elva!

Synet av pappaen som knekker sammen på trappa sitter fortsatt som spikret i hukommelsen.

Legen førte oss inn på soverommet vårt, bort fra alle de andre, og satt sammen med oss en god stund. Jeg prøvde å forstå hva legen sa, men ordene ville ikke feste seg. Fra stuen lød høylytt krampegråt fra familie og venner.

Storebroren satt alene i kjellerstuen, ennå uvitende, og legen fulgte med oss ned for å overbringe den tragiske beskjeden. Det forvirrede og samtidig fortvilte uttrykket i storebrorens øyne kommer jeg aldri til å glemme. Det knytter seg innvendig og tårene presser på hver gang jeg tenker på det.

Så ble jeg nærmest ubevisst trukket ut av virkeligheten. Jeg ble vitne til en ”film” som utspant seg, og som vi var delaktige i, men som jeg samtidig så fra utsiden. I flere dager ble jeg vekselvis trukket inn og ut av denne ”filmen”. Jeg var i sjokk og fullstendig handlingslammet.

Legen anbefalte oss å tenne lys og legge ned blomster ved elvebredden hvor hun ble funnet. Det var en vakker plass. Stillhet. Jeg ville gråte, men klarte det ikke. Forstod ikke.

20150903_144913

Funnstedet ved Søgneelva, kun noen hundre meter fra Gabrielas hjem

Stuen ble fylt av venner og familie i sjokk og fortvilelse. Det ble tent lys for Gabriela. For meg ble det upassende å snakke om annet enn Gabriela. Tanker og ord skulle dreie seg om henne. Kun henne. Latter var uhørt, selv om balansen mellom gråt og latter er hårfin.

Politiet trengte samme kveld en endelig bekreftelse på at det var Gabriela de hadde funnet omkommet, noe vi foreldre på det tidspunktet ikke var i stand til å ta hånd om selv. Det ble derfor en onkel og farfaren hennes som måtte ta den tunge oppgaven.

Sent på kvelden kom et vennepar som selv hadde mistet sin lille datter for flere år tilbake. Det var et sterkt møte. De rådet oss til å takke ja til all hjelp vi ble tilbudt.”Dere trenger profesjonell hjelp til å sortere alle tankene. Dere kommer til å oppleve et kaotisk tankejag. Noen tanker må ikke få grobunn, men plasseres i skuffer som aldri skal åpnes, andre tanker i skuffer som kan åpnes av og til, og resten av tankene i skuffer som kan stå åpne hele tiden.”De anbefalte oss også å delta på alt av tilstelninger rundt Gabrielas bortgang. ”Husk at dere får bare èn sjanse”.

Gabriela skulle sendes til obduksjon i Oslo dagen etter, så søndag formiddag var det ordnet anledning for oss til å se henne en siste gang før de kjørte henne av gårde. Jeg hadde aldri sett et dødt menneske før. Det virket så utrolig skremmende og jeg var bekymret for hvordan jeg kom til å reagere. Gabrielas mormor og en tante ønsket å være med og se henne. Resten av familien maktet ikke å se henne død, de ville heller huske henne slik hun hadde vært da hun var i live.

Stemningen på vei til Kristiansand var veldig spesiell. Jeg husker jeg satt i baksetet og kikket ut av bilvinduet. Utenfor levde verden videre som om ingenting var skjedd. Inni bilen stod tiden fullstendig stille.

Hun var så nydelig der hun lå, med et hvitt klede over seg. Det flotte håret hennes var fortsatt fuktig og viltert. Vi tok på henne. Kysset henne. Det så ut som om hun sov. Kunne hun ikke bare våkne? Ta oss ut av denne vonde drømmen?

Rammen rundt var stemningsfull. Det var så stille. Jeg husker Brunners maleri, det med alle stearinlysene, hang på veggen over henne. Og jeg tenkte at alle disse lysene skinte for vår Gabriela.

Frank Brunner "Lys"

Frank Brunner – Litografi fra serien «Lys».

Det var forferdelig vanskelig å løsrive seg. Tanken på å aldri skulle få se henne igjen var hjerteskjærende brutal og uutholdelig. Tanken på aldri kunne få holde henne i armene igjen. Aldri få gitt henne en klem. Aldri mer få se henne smile. Aldri mer få høre latteren hennes. Tanken på at vi ikke var der for henne da hun døde. At hun døde alene. At hun ikke var omslynget av våre trygge armer da hun måtte gi slipp på livet.  Uendelig vondt.

De neste dagene ”datt” det inn folk hjemme hos oss, våre venner, venninner av Gabriela, kolleger og familie. Stuen bugnet av blomster. Noen kom også med mat. Det var folk rundt oss hele tiden. Telefoner og meldinger med kondolanser tikket inn ustanselig. Det var viktig for oss å åpne dørene slik at alle som ønsket å dele sin medfølelse kunne få anledning til det. Og det føltes godt for oss å ha den massive støtten rundt oss. Totalt utslitte klarte vi heldigvis å få sove på nettene slik at vi kunne samle krefter til en ny dag i ukjent farvann. Mange ting, som f.eks. å spise ble uviktig, men min søster flyttet inn til oss og sørget for oss hele døgnet.

For storebroren, som var 17 år, ble det for mye. Han orket ikke så mye folk rundt seg hele tiden. Syntes det var vanskelig med alle som gråt. Taklet ikke all medfølelsen fra alle voksne som kom hjem til oss. Han hadde behov for å snakke med kjæresten sin i USA og han hadde behov for å være med vennene sine. De nærmeste vennene hans etablerte seg rundt han og var sammen med han hver dag etter skolen, til sent på kvelden. Han ønsket ingen stor markering av lillesøsterens bortgang på skolen, men han ville gjerne at det skulle tennes et lys.

Legen var hos oss flere ganger om dagen de første dagene. Han satte oss i kontakt med begravelsesagent, prest og fastleger, som for øvrig var tilgjengelige hele døgnet. Det var etablert et kriseteam rundt dødsfallet og vi var tidlig i samtale med psykiatriske sykepleiere.

Søndag kveld ble det arrangert minnestund/åpen kirke, hvor de som ønsket kunne samles og tenne lys for Gabriela. Det var uendelig sårt og trist, men samtidig godt å treffe alle som Gabriela hadde betydd så mye for, både unge og voksne. Det ble ikke sagt så mye, men mange varme klemmer, og det var fint bare å få være sammen.

Vi fulgte de rådene vi hadde fått den første kvelden og takket også ja til å være med på foreldremøte i Gabrielas klasse. Lærerne orienterte om hvordan elevene hadde blitt tatt hånd om første skoledag etter at hun ble funnet omkommet, og på hvilken måte de hadde markert hennes bortgang. Det stod en ledig skrivepult i klasserommet med bilde av Gabriela og blomster og lys. Alle hadde fått anledning til å skrive i minneprotokollen, som vi i ettertid fikk overbragt fra skolen. I tillegg hadde alle medelevene hennes skrevet et personlig brev til henne som ble puttet i hver sin konvolutt. Det ble laget et lite bål i skolegården og spilt Gabrielas favorittmusikk.  Så kunne hver og en legge brevet i flammene og se det brenne opp, og ordene de hadde skrevet forble mellom den enkelte selv og Gabriela.  Lærerne fortalte at det var fint å se det gode samholdet elevene hadde hatt i den vanskelige tiden.

minnebok ved en av skolene i Søgne

Minnebok ved en av skolene i Søgne

Gabriela hadde ingen synlige skader da hun ble funnet og politiet hadde på det tidspunktet ingen mistanke om at det hadde foregått noe kriminelt. De konkluderte med at det var en drukningsulykke og den foreløpige obduksjonsrapporten kunne bekrefte at dødsårsaken var drukning.

Det florerte imidlertid en del rykter og vi mener å huske at det var lensmannen som kom innom oss for å fortelle at de hadde mistanke om at det kunne være hold i noen av disse ryktene, og de ville derfor returnere Gabriela til Oslo igjen for utvidet obduksjon. Vi ble bedt om å  holde kortene tett til brystet og selv om det selvfølgelig var en stor indre spenning og uro knyttet til dette, forsøkte vi utad å forholde oss til at det var en drukningsulykke.

Stadig inn og ut av virkeligheten og parallelt med daglige nye sterke inntrykk, var tiden kommet for samtale med prest og begravelsesagent, og tiden var inne for å gå i gang med planlegging av begravelsen.

Share

Forsvinningen

Hvor skal jeg begynne? Hvordan fortelle en historie som bringer fram så mange vonde følelser? Det har allerede gått ett år. Likevel føles det som om det skjedde i går. Tiden har på mange måter stått stille.

Det var torsdag ettermiddag, den 27. august 2015. Jeg hadde satt poteter til kok på komfyren og prøvde å ringe Alma Gabriela for å fortelle at det snart var middag. Jeg var egentlig litt irritert, for vi hadde avtale om at hun skulle komme rett hjem etter skolen den dagen. Hun hadde riktignok vært hjemom, for skolesekken lå på rommet hennes. Jeg tenkte hun antakelig var gått opp til besteforeldrene, som bor like i nærheten, men der var hun ikke. Jeg ringte henne flere ganger, men kom rett på «svareren».

Jeg heiv meg i bilen. Hun kunne ikke ha kommet så langt, skolen var jo slutt for under en time siden. Fortsatt irritert, kjørte jeg rundt i Søgne. Jeg var innom alle stedene jeg visste hun pleide å være når hun var ute, men hun var ikke å se noen steder. Prøvde å ringe henne igjen, men fortsatt bare «svareren». Var mobilen tom for strøm?

Jeg ringte flere av vennene hennes, men ingen kunne fortelle hvor hun var, eller hvem hun var sammen med. Hun pleide ikke gå ute alene, så irritasjon ble raskt erstattet med bekymring.

Jeg fikk tak i pappaen som var i nordsjøen, og vi ble enige om å vente til etter kl. 20:30, som var innetid, før vi tok kontakt med politiet. I mellomtiden var vi en gjeng som kjørte rundt i bygda og lette etter henne. I tilfelle hun skulle ha tatt buss til og fra byen (Kristiansand), var det også noen som overvåket rutebilstasjonen, samt steder det kunne være aktuelt å oppholde seg i byen.

Jeg kontaktet politiet rett før kl. 21, og det tok heldigvis ikke lang tid før de var på døra og gikk i gang med å ringe/oppsøke de siste hun hadde hatt kontakt med, ifølge telefonloggen. Ingen av dem hadde sett henne etter skoletid, og ingen av dem visste hvor hun kunne ha tatt veien. Storebroren hennes forsøkte å spore mobilen hennes, men funksjonen “finn mobilen” var skrudd av.

Det var begynt å mørkne. Erfaringsmessig var politiet nokså sikre på at hun måtte være inne et sted, og at det var nyttesløst å kjøre rundt i mørket og lete når man ikke hadde noe tips å gå etter. Hun hadde vært borte en gang tidligere, men da var de to. Denne gangen var hun alene, og hun var mørkredd. Hun svarte fortsatt ikke på meldinger eller oppringninger. Ikke fra noen.

Jeg kunne ikke bare sitte inne og vente, men måtte ut å lete. Jeg kjørte rundt nesten hele natten. Kaos av tanker. Var hun blitt plukket opp langs veien av noen med uærlige hensikter? Var hun redd? Hadde hun nok klær på seg? Hadde hun fått seg noe å spise? Jeg hadde jevnlig kontakt med pappaen som var i nordsjøen. Det var selvfølgelig en helt uholdbar situasjon for ham å sitte isolert i nordsjøen uten mulighet for å bidra i letingen. Han fikk heldigvis ordnet seg “flight” hjem tidlig fredag morgen.

Tangvall - Søgne sentrum

Tangvall – Søgne sentrum. Foto: Reidar Olsen

Vanligvis går det 24 timer før det sendes ut offisiell savnetmelding fra politiet, men vi fikk beskjed om å møte på lennsmannskontoret allerede fredag formiddag. Det var en omstendelig prosess. Opplysninger på detaljnivå måtte til for å gi et riktig bilde av henne. Under samtalen med politiet ble det ringt inn tips med mistanke om selvdrap. Jeg ble livredd, hele kroppen skalv og jeg hadde store vanskeligheter med å holde fokus. Husker jeg sa til lensmannen at jeg hadde en forferdelig vond magefølelse. Ting var ikke som det pleide å være. Hun var alltid tilgjengelig på mobiltelefonen. Gikk hun tom for strøm, fikk hun ladet og kom seg raskt på nett igjen.

Samtidig som savnetmelding fra politiet gikk ut i hele landet, la onkelen ut savnetmelding med bilde på Facebook. Denne ble delt i rekordfart og det tok ikke lang tid før telefoner og meldinger strømmet inn med ønske om å hjelpe i letingen. Huset vårt ble omgjort til et «operasjonssenter». Tipsene begynte å komme, med ledetråder fra Harstad i nord til Danmark i Sør. Sosiale medier ble saumfart etter spor. Plutselig ble det observert aktivitet fra henne på Facebook og håpet steg. Dette skulle senere bli avkreftet, da det viste seg å være en person som godtok en gammel venneforespørsel fra henne. Noen mente de hadde observert henne på buss til Kristiansand og tipset politiet, nytt håp, men beskrivelsen stemte ikke.

Desperat leting etter henne over alt. Bilde av henne ble forevist alle åpne butikker og restauranter i Markensgata i Kristiansand. Alt av vektere både i Kvadraturen (Kristiansand sentrum) og Sørlandssenteret ble bedt om å se etter henne. Folk i gatene ble spurt. Vi fordelte områder vi skulle lete på i hele Søgne og noen tok på seg ansvaret for å loggføre all aktivitet.

Huset var til tider fullt og kaotisk. Folk kom og gikk hele tiden. Det var vanskelig å ha full oversikt over hva som skjedde. Telefonen stod ikke stille et sekund, nye ledetråder å følge opp hele tiden, alle spor ble sjekket ut.

Kvelden og natta gikk.

Vi hadde fortløpende kontakt med politiet og det ble satt inn hundepatrulje og helikoptersøk i Søgne på lørdag formiddag. Fortsatt ingen spor etter Gabriela.

politibil

Politibil ved funnstedet

Mot lørdag ettermiddag samlet vi oss noen stykker hos oss for å spise litt. Fra stuevinduet så vi ambulanse med blålys på vei mot elva, like over jordene for oss. Kort tid etter passerte politibil mot det samme stedet. Stillheten som oppstod var intens. Pappaen ringte straks til politiet for å høre om det hadde noe med Gabriela og gjøre. Han fikk beskjed om at det var funnet en død person i Søgneelva, men de kunne ikke bekrefte om det var Gabriela. Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte, bare at jeg prøvde å klore meg fast til tanken på at det ikke måtte være henne. Husker jeg krøp panisk rundt i senga. Orket ikke gå inn i stua til de andre. Orket ikke snakke med noen.

Like etterpå ringte det på døra. Det var leder for kriseteamet i Søgne. Så raste verden sammen…

funnsted

Funnsted markert med gult kryss.

Share