En fremmed bil kjørte inn på gårdsplassen. Det var vakthavende lege i sin karakteristiske røde beredskapsjakke som kom. Han hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet og jeg skjønte med en gang hva det gjaldt. Verden raste virkelig sammen.  Det kunne ikke være sant!

Det har alltid vært min største skrekk å plutselig få politi eller lege på døra med beskjed om at noe alvorlig har skjedd barna eller annen nær slektning.

Det kunne jo ikke være vår Gabriela som var funnet omkommet i elva!

Synet av pappaen som knekker sammen på trappa sitter fortsatt som spikret i hukommelsen.

Legen førte oss inn på soverommet vårt, bort fra alle de andre, og satt sammen med oss en god stund. Jeg prøvde å forstå hva legen sa, men ordene ville ikke feste seg. Fra stuen lød høylytt krampegråt fra familie og venner.

Storebroren satt alene i kjellerstuen, ennå uvitende, og legen fulgte med oss ned for å overbringe den tragiske beskjeden. Det forvirrede og samtidig fortvilte uttrykket i storebrorens øyne kommer jeg aldri til å glemme. Det knytter seg innvendig og tårene presser på hver gang jeg tenker på det.

Så ble jeg nærmest ubevisst trukket ut av virkeligheten. Jeg ble vitne til en ”film” som utspant seg, og som vi var delaktige i, men som jeg samtidig så fra utsiden. I flere dager ble jeg vekselvis trukket inn og ut av denne ”filmen”. Jeg var i sjokk og fullstendig handlingslammet.

Legen anbefalte oss å tenne lys og legge ned blomster ved elvebredden hvor hun ble funnet. Det var en vakker plass. Stillhet. Jeg ville gråte, men klarte det ikke. Forstod ikke.

Stuen ble fylt av venner og familie i sjokk og fortvilelse. Det ble tent lys for Gabriela. For meg ble det upassende å snakke om annet enn Gabriela. Tanker og ord skulle dreie seg om henne. Kun henne. Latter var uhørt, selv om balansen mellom gråt og latter er hårfin.

Politiet trengte samme kveld en endelig bekreftelse på at det var Gabriela de hadde funnet omkommet, noe vi foreldre på det tidspunktet ikke var i stand til å ta hånd om selv. Det ble derfor en onkel og farfaren hennes som måtte ta den tunge oppgaven.

Sent på kvelden kom et vennepar som selv hadde mistet sin lille datter for flere år tilbake. Det var et sterkt møte. De rådet oss til å takke ja til all hjelp vi ble tilbudt.”Dere trenger profesjonell hjelp til å sortere alle tankene. Dere kommer til å oppleve et kaotisk tankejag. Noen tanker må ikke få grobunn, men plasseres i skuffer som aldri skal åpnes, andre tanker i skuffer som kan åpnes av og til, og resten av tankene i skuffer som kan stå åpne hele tiden.”De anbefalte oss også å delta på alt av tilstelninger rundt Gabrielas bortgang. ”Husk at dere får bare èn sjanse”.

Gabriela skulle sendes til obduksjon i Oslo dagen etter, så søndag formiddag var det ordnet anledning for oss til å se henne en siste gang før de kjørte henne av gårde. Jeg hadde aldri sett et dødt menneske før. Det virket så utrolig skremmende og jeg var bekymret for hvordan jeg kom til å reagere. Gabrielas mormor og en tante ønsket å være med og se henne. Resten av familien maktet ikke å se henne død, de ville heller huske henne slik hun hadde vært da hun var i live.

Stemningen på vei til Kristiansand var veldig spesiell. Jeg husker jeg satt i baksetet og kikket ut av bilvinduet. Utenfor levde verden videre som om ingenting var skjedd. Inni bilen stod tiden fullstendig stille.

Hun var så nydelig der hun lå, med et hvitt klede over seg. Det flotte håret hennes var fortsatt fuktig og viltert. Vi tok på henne. Kysset henne. Det så ut som om hun sov. Kunne hun ikke bare våkne? Ta oss ut av denne vonde drømmen?

Rammen rundt var stemningsfull. Det var så stille. Jeg husker Brunners maleri, det med alle stearinlysene, hang på veggen over henne. Og jeg tenkte at alle disse lysene skinte for vår Gabriela.

Det var forferdelig vanskelig å løsrive seg. Tanken på å aldri skulle få se henne igjen var hjerteskjærende brutal og uutholdelig. Tanken på aldri kunne få holde henne i armene igjen. Aldri få gitt henne en klem. Aldri mer få se henne smile. Aldri mer få høre latteren hennes. Tanken på at vi ikke var der for henne da hun døde. At hun døde alene. At hun ikke var omslynget av våre trygge armer da hun måtte gi slipp på livet.  Uendelig vondt.

De neste dagene ”datt” det inn folk hjemme hos oss, våre venner, venninner av Gabriela, kolleger og familie. Stuen bugnet av blomster. Noen kom også med mat. Det var folk rundt oss hele tiden. Telefoner og meldinger med kondolanser tikket inn ustanselig. Det var viktig for oss å åpne dørene slik at alle som ønsket å dele sin medfølelse kunne få anledning til det. Og det føltes godt for oss å ha den massive støtten rundt oss. Totalt utslitte klarte vi heldigvis å få sove på nettene slik at vi kunne samle krefter til en ny dag i ukjent farvann. Mange ting, som f.eks. å spise ble uviktig, men min søster flyttet inn til oss og sørget for oss hele døgnet.

For storebroren, som var 17 år, ble det for mye. Han orket ikke så mye folk rundt seg hele tiden. Syntes det var vanskelig med alle som gråt. Taklet ikke all medfølelsen fra alle voksne som kom hjem til oss. Han hadde behov for å snakke med kjæresten sin i USA og han hadde behov for å være med vennene sine. De nærmeste vennene hans etablerte seg rundt han og var sammen med han hver dag etter skolen, til sent på kvelden. Han ønsket ingen stor markering av lillesøsterens bortgang på skolen, men han ville gjerne at det skulle tennes et lys.

Legen var hos oss flere ganger om dagen de første dagene. Han satte oss i kontakt med begravelsesagent, prest og fastleger, som for øvrig var tilgjengelige hele døgnet. Det var etablert et kriseteam rundt dødsfallet og vi var tidlig i samtale med psykiatriske sykepleiere.

Søndag kveld ble det arrangert minnestund/åpen kirke, hvor de som ønsket kunne samles og tenne lys for Gabriela. Det var uendelig sårt og trist, men samtidig godt å treffe alle som Gabriela hadde betydd så mye for, både unge og voksne. Det ble ikke sagt så mye, men mange varme klemmer, og det var fint bare å få være sammen.

Vi fulgte de rådene vi hadde fått den første kvelden og takket også ja til å være med på foreldremøte i Gabrielas klasse. Lærerne orienterte om hvordan elevene hadde blitt tatt hånd om første skoledag etter at hun ble funnet omkommet, og på hvilken måte de hadde markert hennes bortgang. Det stod en ledig skrivepult i klasserommet med bilde av Gabriela og blomster og lys. Alle hadde fått anledning til å skrive i minneprotokollen, som vi i ettertid fikk overbragt fra skolen. I tillegg hadde alle medelevene hennes skrevet et personlig brev til henne som ble puttet i hver sin konvolutt. Det ble laget et lite bål i skolegården og spilt Gabrielas favorittmusikk.  Så kunne hver og en legge brevet i flammene og se det brenne opp, og ordene de hadde skrevet forble mellom den enkelte selv og Gabriela.  Lærerne fortalte at det var fint å se det gode samholdet elevene hadde hatt i den vanskelige tiden.

Gabriela hadde ingen synlige skader da hun ble funnet og politiet hadde på det tidspunktet ingen mistanke om at det hadde foregått noe kriminelt. De konkluderte med at det var en drukningsulykke og den foreløpige obduksjonsrapporten kunne bekrefte at dødsårsaken var drukning.

Det florerte imidlertid en del rykter og vi mener å huske at det var lensmannen som kom innom oss for å fortelle at de hadde mistanke om at det kunne være hold i noen av disse ryktene, og de ville derfor returnere Gabriela til Oslo igjen for utvidet obduksjon. Vi ble bedt om å  holde kortene tett til brystet og selv om det selvfølgelig var en stor indre spenning og uro knyttet til dette, forsøkte vi utad å forholde oss til at det var en drukningsulykke.

Stadig inn og ut av virkeligheten og parallelt med daglige nye sterke inntrykk, var tiden kommet for samtale med prest og begravelsesagent, og tiden var inne for å gå i gang med planlegging av begravelsen.