Stikkordarkiv: vest-agder

«Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide»

Førstkommende onsdag, den 25.oktober, slipper forfatteren Jon Gangdal og forlaget Prego Mobile ut boken: «Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide».

Noen kommer til å bli drept – Når barn ikke får hjelp i tide.

Dette skriver forlaget om boken:

«Dette er historien om Søgne-saken, der en 14 år gammel gutt drepte sin jevngamle venninne Alma Gabriela Knutsen – med fullt overlegg. Denne boken viser hvor svakt barns rettigheter står i Norge. I stedet for å samarbeide om det barna faktisk trenger, sitter barnevern, helsevesen og utdanningsapparatet på hver sin tue av makt – inngjerdet av misforstått taushetsplikt, som ingen greier å gjøre noe med. Kan det være fordi man tror at barna har hele livet foran seg?»

 

Boken vil være tilgjengelig i bokhandlere og nettbutikker. Du kan bl.a finne den her:

https://pregomobile.no/produkt/noen-kommer-til-a-bli-drept/

Vi legger fortløpende ut informasjon om saker og hendelser som kommer i kjølvannet av denne bokutgivelsen.

 

 

 

Share

2 år gått…likevel så nært!

Det er i dag 2 år siden Gabriela ble revet fra oss. 2 år siden vi opplevde det største mareritt en familie kan oppleve, og drapet på vår nydelige Gabriela oppleves fortsatt tidsmessig så brutalt nært.

Gabrielas grav ved Søgne gamle kirke

I søken etter bilder til dagens blogginnlegg, tok jeg meg selv i å bla gjennom årets sommerbilder på telefonen for å se om jeg kunne finne et passende bilde av Gabriela. Jeg bladde og bladde, og måtte så uendelig langt tilbake før jeg fant et bilde av henne. Da først forstod jeg at selv om tiden går sin gang, timer blir dager, dager blir uker, uker blir måneder og måneder blir til år, så har det vonde fryst seg fast og deler av livet står faktisk helt stille.
Har du noen gang opplevd å ha mareritt? Opplevd å ha en grusom drøm hvor du faktisk drømmer at du forstår at det er en drøm -og i drømmen roper etter hjelp, i håp om at noen hører deg og kan vekke deg? For så å våkne svett og forvirret, men samtidig takknemlig for at det bare var en drøm?

Ofte har jeg så inderlig ønsket at den grusomme hendelsen 27.08.15 og dagene etterpå bare var en slik drøm, et mareritt i det underbevisste som man ikke trenger å kjempe seg gjennom, dag etter dag.

Gabriela var første jente i Kristiansand fekteklubb

Tidligere kunne jeg våkne på morgenen, mer eller mindre uthvilt og klar for en ny dag med nye opplevelser. Ofte våkner jeg nå fullstendig tappet for energi og spør meg selv: Hva er vitsen med å stå opp? Hva er vitsen med å hele tiden bruke krefter på å mobilisere for å komme seg gjennom dagen? Hva er vitsen med å bruke tid og krefter på andre.

Gabriela var alltid opptatt av rettferdighet og stod hele tiden opp for de svake. Nettopp derfor, i Gabrielas ånd, makter vi å stå opp hver dag, og vil forhåpentligvis med våre erfaringer og det vi har lært i etterkant av drapet, kunne bidra til at barn og unge skal få oppleve at det er trygt å vokse opp i bygda. Vi famler i ukjent terreng. Hvem kontakter vi med våre innspill? Hvorfor tar det så lang tid før vi får svar? Kan ikke bare de bestemmende organer hive seg rundt å gjøre de endringer som skal til? Vi har ikke erfaring med verken juridisk eller politisk terminologi. Vi har kompetanse på å være foreldre til et drept barn og bruker vårt språk. Budskapet kommer fram, og det er det viktigste. Vi opplever at ting tar tid og vi når ikke gjennom hos alle med våre innspill og ideer. Men vi gir ikke opp. Hvis det butter i mot, så tar vi et steg tilbake, tar skikkelig sats, for så å gå på igjen med full kraft. Vi presser på hele tiden. Selv om vi opplever å leve nærmest i en boble, så er det dette arbeidet som bidrar til å gi livet mening.

Alle merkedager oppleves sårt. Første dag for Gabrielas trinn på videregående skole, var en av dem. På vei til jobb så jeg forventningsfulle og spente ungdommer stå i kø for å komme inn på bussen på Tangvall. Hvordan hadde Gabriela opplevd den spesielle dagen? Hvilken skole hadde hun vært på vei til, og hadde hun vært like forventningsfull som alle de andre?
Datoen for når Gabriela forsvant, den dagen hun ble funnet omkommet og fram til datoen da hun ble bekreftet drept er, og vil nok alltid være de verste merkedagene.

Man opplever seg selv tom og kraftløs, samtidig som hodet jobber på høygir med tanker og bilder jagende ut og inn. Ikke så intenst som før kanskje, men det er der hele tiden.

Det er vanskelig å holde tak i minner. De sklir på en måte ut, noen ganger ubevisst, men ofte fordi savnet er så stort og smertefullt at man ikke makter å stå i det. Minner som man i utgangspunktet skal glede seg over, klarer vi ikke å håndtere, ikke ennå. Og det plager oss.
Fortsatt er det vanskelig å forsone seg med at Gabriela er borte. Det er så utenkelig at noen skal ha hatt ønske om å ta livet av henne. Hva kan være bakenforliggende årsak til at et barn ønsker å drepe? Og hvordan kunne det verst tenkelige finne sted i trygge Søgne?
Vi søker hele tiden svar. Vi trenger å forstå sammenhengen. Hvor sviktet det?

Jon Gangdal er en forfatter med et brennende engasjement for barns rettigheter og har en uvurderlig interesse i å belyse svakheter i systemer som forhindrer at dette ivaretas.
Vi er takknemlige for at han har engasjert seg i denne saken og ser fram til bokslipp i løpet av oktober.

Share

Julehøytid med et barn for lite

Julehøytiden, dagene da hele familien skal samles og kose seg sammen, kommer aldri til å bli som før. Det vil alltid stå en tom stol rundt middagsbordet. Det vil aldri være hele familien samlet igjen. Det blir en høytid med mange følelser. Jeg skulle ønske det gikk an å skru av en bryter i begynnelsen av desember for så og skru på tiden igjen over nyttår.

Helt fra Gabriela var ganske liten arrangerte vi juleverksted hjemme på kjøkkenet hos oss hvor hun sammen med venner, samt storebroren lagde julepynt. Tomme doruller, syltetøyglass, glanspapir, silkebånd, lim og glitter. Det ble produsert metervis med lenker av glanspapir til juletreet, dorullnisser, dorullengler, dekorerte te-lysestaker og tovede julehjerter. Det ble også laget kakemenn eller pepperkaker som ble pyntet etter alle kunstens regler. Julemusikken i bakgrunnen sørget for den ultimate stemningen. Etter mange timer gikk barna hver til sitt, storfornøyde, mens kjøkkenet nærmest måtte vaskes ned, med mel, lim, papirklipp og glitter fra gulv til tak.

Julen 2001 var Gabrielas første jul

Julen 2001 var Gabrielas første jul

Gabriela elsket også og pynte og stelle på rommet sitt til jul. Hun hadde et eget lite juletre med lys. Nisser og engler i alle varianter ble plassert rundt på alle ledige flater. Dette avtok gradvis ettersom årene gikk og hun ble eldre. Den siste julen hennes pyntet hun i hvitt og med lyslenker i vinduet og rundt sengen.

Da Gabriela var liten, lagde hun alle julegavene selv. Hun kom stolt hjem fra barnehagen med dekorert papirpose full av selvinnpakkede gaver. På julaften, da vi endelig skulle få se hva hun hadde laget, satt hun spent ved siden av oss for å se om vi syntes gavene var fine. Etter at hun begynte på skolen, likte hun også å kjøpe noen av julegavene. Sammen med storebroren dro hun ut på handletur, og følte seg så stor der hun gikk avsted med penger i veska si. Senere dro hun på julegaveshopping sammen med venninner.

Når juletreet skulle pyntes, var tradisjonen vår at hele familien deltok i pyntingen. Pappaen festet lysene og satt på plass stjerna i toppen, jeg hang opp glitteret og Gabriela og storebroren sørget for julekuler og selvlaget pynt i alle regnbuens farger. Det var alltid spennende når kassen med juletrepynt ble åpnet. Mye latter. Sirlig ble pynten fordelt rundt på treet. De brukte lang tid. Etterhvert som ungene ble litt større, ble nok tålmodigheten deres mer begrenset. Da gjaldt det å være kreativ. Hun hadde alltid gode løsninger og tredde 7 – 8 kuler på armen, for deretter å dra dem over på en gren.

Hvert år, like før jul, og helst etter at det var blitt mørkt, dro vi alle fire til Kvadraturen i Kristiansand for å gjøre de siste gaveinnkjøp. Gatene var pyntet med lyslenker og juletrær. Det var spennende å se på juleutstillingene i vinduene, og kjøpe brente mandler på gata. Lukter og lyder gav julestemning. Kvelden ble alltid avsluttet med julemiddag på restaurant.

Julen ble noen år feiret hos familie i Valdres, men som oftest var vi hjemme på Sørlandet. Kvelden før julaften satt vi ut grøt eller småkaker og melk til strømpenissen, som skulle komme på natten for å fylle julestrømpene. Det var stor spenning på julaften morgen da Gabriela og storebroren sprang inn i stua for å se om nissen hadde vært der. Sammen tok de med julestrømpene opp i senga vår, eller satte seg på det varme badegulvet og pratet og koste seg, mens de så på alt de hadde fått.

På julaften spiste vi grøt med mandel i til lunsj, med marsipangris i premie. Gabriela var ikke særlig begeistret for marsipan, og lurte på om vi heller kunne finne et alternativ?

Vi bestemte oss for at året etter kunne vi ha glasert eple i premie. Men hvert år kom julaften litt for ”brått” på og marsipangris ble handlet inn i siste liten, med lovnader om å prøve og få glasert et eple til neste jul. Men så langt kom vi aldri.

Når det gjaldt julemiddag hadde ikke Gabriela noen bestemt favoritt, men til dessert elsket hun is med lun, gjerne litt tykk saus, laget av fløte og melkesjokolade.

Hun likte å pynte seg i kjole eller skjørt på julaften. Håret måtte alltid være stelt. Hun var også tidlig opptatt av sko og var så stolt da hun fikk sine første sølvsko med hæler.

Gabriela julen 2008, 7 år gammel

Gabriela julen 2008, 7 år gammel

Vi gruet oss veldig til den første julen etter at vi hadde mistet Gabriela. Vi var til mange samtaler hos lege, psykiatriske sykepleiere og psykologer. Vi hadde store vanskeligheter med å ta stilling til hvordan og hvor vi skulle feire julen. Alle tradisjoner. Alle opplevelser. Uten Gabriela. Vi ble rådet til å forberede oss godt til alle juledagene. Planlegge hva vi skulle spise, hva vi skulle gjøre og hvem vi skulle være sammen med, og konsekvent forholde oss til dette. Vi ble oppfordret til fysisk aktivitet og mye frisk luft. Gjøre alt for å unngå uforutsette hendelser. Familien i Valdres tilbød oss å være sammen dem. Tanken på å skulle være borte fra huset vårt var vond. Tanken på og ikke kunne få være ved Gabrielas grav på julaften var uendelig vond. Samtidig så vi at å få være på et sted og med de samme folkene hele julen, nok ville være den beste løsningen for oss.

Juleforberedelser, som jo til tider kunne være ganske hektisk, men som vanligvis gav glede og mulighet for å gjøre ting sammen, ble nå forferdelig vanskelig å gjennomføre. Vi maktet ikke sende julekort. Vi pleide å sende bilde av begge ungene med nisseluer eller avbildet på reiser. Storebroren opplevde det vondt å skulle åpne kalendergaver. Det pleide å henge to gaver på rekkverket i trappa for hver av dagene i desember. Den julen var det et sett for lite.

Dra ut for å handle julegaver, se unge jenter med langt hår, henge rundt hverandre, fnise og kose seg, bære på poser med gaver fra sminke- og klesbutikker, opplevdes så opprivende og helt uholdbart sårt. Løsningen ble å gi selvlagde gaver samt penger til alle nevøer og nieser. Min mor pakket inn alle gavene for meg, det ble for tøft å skulle gjøre det selv. Jeg klarte heller ikke å skrive på til/fra-lappene. Hadde ikke vendt meg til tanken på at det nå skulle signeres med kun tre navn.

Vi pyntet minimalt til jul i huset, mest lys og noen engler. Julepynt som minnet om Gabriela eller pynt hun selv hadde laget var vondt å ha framme. Pakket det meste bort igjen. Storebroren ville gjerne ha juletre, så det fikk vi tak i. Vanligvis har jeg hatt en forestilling av hvordan den perfekte granen må se ut, men det betydde liksom ikke noe lengre. Vi brukte all juletrepynten. Alt det som Gabriela hadde vært med å lage. De ”gammeldagse” julekulene jeg hadde fått av henne i julegave. Jeg så på alle tingene, men samtidig ikke. Det ble for sårt og ”gå inn i det”, prøvde å holde følelsene på avstand.

Vi kjørte innom kirkegården før vi satt kursen mot Valdres. Graven var pyntet med engler, blomster og et lite juletre, dekorert med sølvtråd og stjerne i toppen. Vi tente lys hos henne og hadde avtalt med familien i Søgne om at de skulle tenne nytt lys på julaften. Det var stille i bilen de første timene. Vi hadde forberedt oss etter beste evne, men gruet oss likevel så veldig til dagene som lå foran oss! Jeg husker jeg satt og i kikket inn i vinduene på husene langs veien den siste biten før vi nådde målet. Så mennesker som pyntet juletre, levende lys og det blålige lyset fra TV-skjermer. Det som vanligvis gav meg en sitrende julestemning var nå blitt erstattet med en følelse av å revne av smerte innvendig. Kjenne på savnet. Tenke på det som skulle vært.

Familien i Valdres hadde lagt alt til rette for oss, og vi var blitt informert og hadde forberedt oss på planene som var lagt. De hadde redd opp til oss i annekset, slik at vi hadde mulighet for å trekke oss tilbake hvis vi hadde behov for det. Vi hadde et par fine skiturer, en tur i slalåmbakken, fikk muligheten til å hilse på alle hundene til venner av dem som drev med hundespann og vi spiste nydelig julemat. Julaften fikk vi besøk av fjellnissen. Julegavene ble åpnet, men jeg klarte ikke å lese alle koselige hilsener på kortene som fulgte med. Jeg forsøkte å distansere meg fra det. Var redd for å miste grepet, redd for å bryte sammen.

Vi sørget, men klarte å kose oss tross alt. Det gikk bedre enn vi hadde trodd i forkant, og Gabriela var med oss i tankene hele tiden.

Julen blir nok en av de vanskeligste høytidene i årene som kommer. Stadig «triggere» som vil utløse det intense savnet. Vi vil aldri mer være hele familien samlet. Det vil alltid være en som mangler, et barn for lite. Vi vil alltid mangle en bit av hjertet, men vi må lære oss å leve videre med smerten. Vi har bestemt oss for å forsøke å gjøre julen til fine dager for storebroren, og også for hans nye familie når den tid kommer. Vi kan ikke skru tiden tilbake. Vi må se framover. Og alltid med Gabriela i hjertet.

nisselue

Bloggen tar nå juleferie og vi ønsker alle våre lesere en fredfull jul.

Share

14-åring tilstår å ha drept vår Gabriela

test

Gabriela under et skoleshow i 7.klasse

De nærmeste dagene etter begravelsen opplevdes ”tomme”. Vi var totalt utslitte både fysisk og mentalt. Dagene gikk nærmest i ett. Fortsatt i sjokk, og fortsatt var det ikke til å forstå at vi aldri skulle få Gabriela tilbake. De rundt oss gjorde alt for oss. Selv eksisterte vi bare, kjempet for å overleve.

Mandagen, etter at alle de tilreisende hadde dratt, startet det som skulle vise seg å være en ny grufull uke.

Til tross for at det var konkludert med en drukningsulykke, klarte ikke pappaen å slå seg til ro med dette. Det lokale brannvesenet hadde, kort tid etter at hun ble funnet omkommet, søkt i elva etter mobiltelefonen hennes. Det hadde vært lav vannstand, lite strøm og vannet var ikke kaldt. Gabriela var i tillegg svært svømmedyktig. Hun var som regel mer under enn over vann når hun badet, så hvis hun hadde ramlet uti, hadde hun garantert ikke fått panikk, hun hadde fint klart å ta seg til land igjen. Det var også helt utenkelig at hun skulle ha tatt sitt eget liv. Pappaen hadde snakket med henne på telefon fra nordsjøen dagen før hun ble meldt savnet og hun fortalte da livlig om framtidsplaner. Hun ville blant annet spare penger til språkreise. Hun hadde dessuten dusjet og stelt seg før hun dro ut den ettermiddagen hun forsvant, og hvorfor skulle hun ha gjort det hvis hun planla å ta livet sitt? Gabriela hadde heller ingen synlige skader da hun ble funnet. Ingen tegn på at hun feks. kunne ha snublet, slått hodet, mistet bevisstheten og falt i elva, så pappaen var derfor temmelig sikker på at det var noen der ute som hadde vært medvirkende til hennes død.

Etter pressekonferansen som du kan se under, eksploderte det i media. Vi har funnet saker om drapet på Gabriela i de fleste norske aviser, og mange utenlandske nettaviser. Vi har til og med funnet saker om hendelsen i Kina.

Det var flere i familien som delte denne teorien med han. Selv maktet jeg ikke å være i nærheten av dem når dette ble diskutert. Kjente jeg ble irritert. Jeg tviholdt fortsatt på politiets konklusjon om at det var en drukningsulykke. Jeg var nok mest av alt redd. Redd for sannheten. Redd for å måtte forholde meg til noe som var enda verre enn det det allerede var. Samtidig som ryktene om selvdrap hang som en mørk skygge over oss hele tiden.

Allerede før begravelsen, ble jeg mer eller mindre motvillig med pappaen til lensmannskontoret hvor han berettet om sin sterke tvil til at det kunne ha vært en ulykke.

Det var kjent for oss at Gabriela ble returnert til Oslo for utvidet obduksjon like før begravelsen, på bakgrunn av at politiet mistenkte at det kunne være hold i ryktene fra ungdom i bygda.

I begynnelsen av uka etter begravelsen, fikk vi melding fra politiet om at det var satt i gang etterforskning på grunn av mistanke om at Gabriela var blitt tatt livet av.

Gabrielas Mac og Ipad ble innhentet for gjennomgang av digitaletterforskere. Kriminalteknikere saumfarte soverommet hennes i flere timer. Mener å huske at det ble sagt at det var en gruppe på 8 – 9 politifolk som jobbet døgnet rundt med denne saken. Og vi ble hele tiden bedt om å holde kortene tett til brystet. Alt av politi som kom hjem til oss var i sivilt. Vi hadde til og med besøk i stua samtidig som teknikerene holdt på i andre etasje, uten at gjestene merket det. Det var tungt å gå og holde på denne hemmeligheten, men vi forstod at det var nødvendig. Vi hadde jevnlig kontakt med politiet og vi fikk så detaljert informasjon som de hadde mulighet til å gi oss om fremdriften i etterforskningen. Jeg husker en av teknikerene sa: ” Om dere likevel føler at dere ikke får nok informasjon, så skal dere vite at alt av ressurser blir lagt i å komme til bunns i hva som er skjedd med Gabriela. Det fortjener hun. Og det fortjener dere.”

Hele situasjonen opplevdes helt uvirkelig for oss. Vi så ”filmen” fra utsiden. Hver gang telefonen ringte eller det tikket inn en melding, stoppet nærmest alt opp. En intens indre spenning hele tiden. En hårfin balanse mellom å kjenne at man står på kanten av stupet til å få fullstendig panikk, og samtidig gjøre et forsøk på å forholde seg rolig, ikke miste fatningen, ikke bli ”gal”.

Samtidig var det likevel godt for oss å vite at politiet jobbet iherdig med å finne ut hva som var den virkelige årsaken til at Gabriela døde.

Torsdag 10. September kl. 16.11 tikket det inn ei melding på mobilen min. Vi hadde akkurat satt oss til middagsbordet. Det var en kort melding fra lensmannen:

”Kan dere være hjemme kl. 1645? Jeg kommer ut. Viktig.”

 

Jeg begynte å skjelve. Varm og kald i kroppen om hverandre. Nærmest uholdbar indre uro. Vi skulle få svar. Men var vi i stand til å håndtere svaret? Skulle vi nå få beskjed om at hun hadde tatt sitt eget liv? Det måtte jo være noe annet enn en ulykke i og med at lensmannen hadde skrevet at det var viktig. Hadde det likevel noe å gjøre med den voksne mannen som fullstendig knakk sammen i kirken under minnestunden dagen etter at hun ble funnet? Han som ingen visste hvem var? Han som politiet hadde sjekket ut i etterkant og konkludert med at trolig hadde vært der fordi det ikke er uvanlig at ukjente kan bli grepet av slike hendelser. Kunne det være at han likevel hadde noe med dødsfallet å gjøre? Jeg tror ikke vi snakket med hverandre den neste halve timen. Vi hadde nok med vårt eget tankejag.

Lensmannen kom presis kl 1645, og vi skjønte det måtte være noe veldig alvorlig, da psykiatrisk sykepleier kom like etterpå. Hjertet slo som trommestikkere og det kjentes som om man holdt på å koke over innvendig.

Lensmannen fortalte rolig, og svært preget, at en 14 år gammel gutt hadde, etter lange avhør, tilstått å ha tatt livet av Gabriela. Han kunne på det tidspunktet ikke si noe om hvem denne gutten var. Jeg husker ikke om vi egentlig fikk mer informasjon rundt drapet enn at han var tatt hånd om av Barnevernet. Vi satt helt paralyserte i sofaen alle tre. Lensmannen måtte tilbake til stasjonen for å forberede pressekonferanse, men anbefalte oss å informere familie og venner før pressekonferansen skulle vises på TV kl. 1830. Grepet av nytt sjokk ringte vi rundt på hver vår kant for å fortelle de nærmeste at det likevel ikke hadde vært en drukningsulykke, men at vår Gabriela var blitt drept.

Her kan du se pressekonferansen:

Link til Politiets pressemelding

Share

Ett år har gått

I dag er det ett år siden vår skjønne Alma Gabriela, ble brutalt revet bort fra oss, bare 14 år gammel. Hun ble funnet drept i Søgneelva, kun noen hundre meter fra tryggheten i sitt eget hjem.

I denne bloggen ønsker vi å fortelle historien til Gabriela, før og etter den brutale hendelsen. Vi ønsker blant annet å sette søkelyset på utfordringer i samfunnet, som direkte eller indirekte er knyttet til drapet som skjedde 27. August 2015.

Gabriela ferdig 1 innlegg

Hjerte med vinger

Sommerfugler er det vakreste som fins.
De har fire hjertekamre oppå hverandre, så hele kroppen til sommerfuglen er et bankende hjerte.

Et stort bankende hjerte med vinger fulle av farger!

Vi må nyte dem så mye som vi bare kan, for vi vet at de bare er her for en kort stund.
Og la de få lov til å bre ut sine vinger med alle de vakre fargene, den tiden de er her hos oss.

Dikt av:
Björg Thorhallsdottir-

Share