Stikkordarkiv: død

«Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide»

Førstkommende onsdag, den 25.oktober, slipper forfatteren Jon Gangdal og forlaget Prego Mobile ut boken: «Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide».

Noen kommer til å bli drept – Når barn ikke får hjelp i tide.

Dette skriver forlaget om boken:

«Dette er historien om Søgne-saken, der en 14 år gammel gutt drepte sin jevngamle venninne Alma Gabriela Knutsen – med fullt overlegg. Denne boken viser hvor svakt barns rettigheter står i Norge. I stedet for å samarbeide om det barna faktisk trenger, sitter barnevern, helsevesen og utdanningsapparatet på hver sin tue av makt – inngjerdet av misforstått taushetsplikt, som ingen greier å gjøre noe med. Kan det være fordi man tror at barna har hele livet foran seg?»

 

Boken vil være tilgjengelig i bokhandlere og nettbutikker. Du kan bl.a finne den her:

https://pregomobile.no/produkt/noen-kommer-til-a-bli-drept/

Vi legger fortløpende ut informasjon om saker og hendelser som kommer i kjølvannet av denne bokutgivelsen.

 

 

 

Share

2 år gått…likevel så nært!

Det er i dag 2 år siden Gabriela ble revet fra oss. 2 år siden vi opplevde det største mareritt en familie kan oppleve, og drapet på vår nydelige Gabriela oppleves fortsatt tidsmessig så brutalt nært.

Gabrielas grav ved Søgne gamle kirke

I søken etter bilder til dagens blogginnlegg, tok jeg meg selv i å bla gjennom årets sommerbilder på telefonen for å se om jeg kunne finne et passende bilde av Gabriela. Jeg bladde og bladde, og måtte så uendelig langt tilbake før jeg fant et bilde av henne. Da først forstod jeg at selv om tiden går sin gang, timer blir dager, dager blir uker, uker blir måneder og måneder blir til år, så har det vonde fryst seg fast og deler av livet står faktisk helt stille.
Har du noen gang opplevd å ha mareritt? Opplevd å ha en grusom drøm hvor du faktisk drømmer at du forstår at det er en drøm -og i drømmen roper etter hjelp, i håp om at noen hører deg og kan vekke deg? For så å våkne svett og forvirret, men samtidig takknemlig for at det bare var en drøm?

Ofte har jeg så inderlig ønsket at den grusomme hendelsen 27.08.15 og dagene etterpå bare var en slik drøm, et mareritt i det underbevisste som man ikke trenger å kjempe seg gjennom, dag etter dag.

Gabriela var første jente i Kristiansand fekteklubb

Tidligere kunne jeg våkne på morgenen, mer eller mindre uthvilt og klar for en ny dag med nye opplevelser. Ofte våkner jeg nå fullstendig tappet for energi og spør meg selv: Hva er vitsen med å stå opp? Hva er vitsen med å hele tiden bruke krefter på å mobilisere for å komme seg gjennom dagen? Hva er vitsen med å bruke tid og krefter på andre.

Gabriela var alltid opptatt av rettferdighet og stod hele tiden opp for de svake. Nettopp derfor, i Gabrielas ånd, makter vi å stå opp hver dag, og vil forhåpentligvis med våre erfaringer og det vi har lært i etterkant av drapet, kunne bidra til at barn og unge skal få oppleve at det er trygt å vokse opp i bygda. Vi famler i ukjent terreng. Hvem kontakter vi med våre innspill? Hvorfor tar det så lang tid før vi får svar? Kan ikke bare de bestemmende organer hive seg rundt å gjøre de endringer som skal til? Vi har ikke erfaring med verken juridisk eller politisk terminologi. Vi har kompetanse på å være foreldre til et drept barn og bruker vårt språk. Budskapet kommer fram, og det er det viktigste. Vi opplever at ting tar tid og vi når ikke gjennom hos alle med våre innspill og ideer. Men vi gir ikke opp. Hvis det butter i mot, så tar vi et steg tilbake, tar skikkelig sats, for så å gå på igjen med full kraft. Vi presser på hele tiden. Selv om vi opplever å leve nærmest i en boble, så er det dette arbeidet som bidrar til å gi livet mening.

Alle merkedager oppleves sårt. Første dag for Gabrielas trinn på videregående skole, var en av dem. På vei til jobb så jeg forventningsfulle og spente ungdommer stå i kø for å komme inn på bussen på Tangvall. Hvordan hadde Gabriela opplevd den spesielle dagen? Hvilken skole hadde hun vært på vei til, og hadde hun vært like forventningsfull som alle de andre?
Datoen for når Gabriela forsvant, den dagen hun ble funnet omkommet og fram til datoen da hun ble bekreftet drept er, og vil nok alltid være de verste merkedagene.

Man opplever seg selv tom og kraftløs, samtidig som hodet jobber på høygir med tanker og bilder jagende ut og inn. Ikke så intenst som før kanskje, men det er der hele tiden.

Det er vanskelig å holde tak i minner. De sklir på en måte ut, noen ganger ubevisst, men ofte fordi savnet er så stort og smertefullt at man ikke makter å stå i det. Minner som man i utgangspunktet skal glede seg over, klarer vi ikke å håndtere, ikke ennå. Og det plager oss.
Fortsatt er det vanskelig å forsone seg med at Gabriela er borte. Det er så utenkelig at noen skal ha hatt ønske om å ta livet av henne. Hva kan være bakenforliggende årsak til at et barn ønsker å drepe? Og hvordan kunne det verst tenkelige finne sted i trygge Søgne?
Vi søker hele tiden svar. Vi trenger å forstå sammenhengen. Hvor sviktet det?

Jon Gangdal er en forfatter med et brennende engasjement for barns rettigheter og har en uvurderlig interesse i å belyse svakheter i systemer som forhindrer at dette ivaretas.
Vi er takknemlige for at han har engasjert seg i denne saken og ser fram til bokslipp i løpet av oktober.

Share

14-åring tilstår å ha drept vår Gabriela

test

Gabriela under et skoleshow i 7.klasse

De nærmeste dagene etter begravelsen opplevdes ”tomme”. Vi var totalt utslitte både fysisk og mentalt. Dagene gikk nærmest i ett. Fortsatt i sjokk, og fortsatt var det ikke til å forstå at vi aldri skulle få Gabriela tilbake. De rundt oss gjorde alt for oss. Selv eksisterte vi bare, kjempet for å overleve.

Mandagen, etter at alle de tilreisende hadde dratt, startet det som skulle vise seg å være en ny grufull uke.

Til tross for at det var konkludert med en drukningsulykke, klarte ikke pappaen å slå seg til ro med dette. Det lokale brannvesenet hadde, kort tid etter at hun ble funnet omkommet, søkt i elva etter mobiltelefonen hennes. Det hadde vært lav vannstand, lite strøm og vannet var ikke kaldt. Gabriela var i tillegg svært svømmedyktig. Hun var som regel mer under enn over vann når hun badet, så hvis hun hadde ramlet uti, hadde hun garantert ikke fått panikk, hun hadde fint klart å ta seg til land igjen. Det var også helt utenkelig at hun skulle ha tatt sitt eget liv. Pappaen hadde snakket med henne på telefon fra nordsjøen dagen før hun ble meldt savnet og hun fortalte da livlig om framtidsplaner. Hun ville blant annet spare penger til språkreise. Hun hadde dessuten dusjet og stelt seg før hun dro ut den ettermiddagen hun forsvant, og hvorfor skulle hun ha gjort det hvis hun planla å ta livet sitt? Gabriela hadde heller ingen synlige skader da hun ble funnet. Ingen tegn på at hun feks. kunne ha snublet, slått hodet, mistet bevisstheten og falt i elva, så pappaen var derfor temmelig sikker på at det var noen der ute som hadde vært medvirkende til hennes død.

Etter pressekonferansen som du kan se under, eksploderte det i media. Vi har funnet saker om drapet på Gabriela i de fleste norske aviser, og mange utenlandske nettaviser. Vi har til og med funnet saker om hendelsen i Kina.

Det var flere i familien som delte denne teorien med han. Selv maktet jeg ikke å være i nærheten av dem når dette ble diskutert. Kjente jeg ble irritert. Jeg tviholdt fortsatt på politiets konklusjon om at det var en drukningsulykke. Jeg var nok mest av alt redd. Redd for sannheten. Redd for å måtte forholde meg til noe som var enda verre enn det det allerede var. Samtidig som ryktene om selvdrap hang som en mørk skygge over oss hele tiden.

Allerede før begravelsen, ble jeg mer eller mindre motvillig med pappaen til lensmannskontoret hvor han berettet om sin sterke tvil til at det kunne ha vært en ulykke.

Det var kjent for oss at Gabriela ble returnert til Oslo for utvidet obduksjon like før begravelsen, på bakgrunn av at politiet mistenkte at det kunne være hold i ryktene fra ungdom i bygda.

I begynnelsen av uka etter begravelsen, fikk vi melding fra politiet om at det var satt i gang etterforskning på grunn av mistanke om at Gabriela var blitt tatt livet av.

Gabrielas Mac og Ipad ble innhentet for gjennomgang av digitaletterforskere. Kriminalteknikere saumfarte soverommet hennes i flere timer. Mener å huske at det ble sagt at det var en gruppe på 8 – 9 politifolk som jobbet døgnet rundt med denne saken. Og vi ble hele tiden bedt om å holde kortene tett til brystet. Alt av politi som kom hjem til oss var i sivilt. Vi hadde til og med besøk i stua samtidig som teknikerene holdt på i andre etasje, uten at gjestene merket det. Det var tungt å gå og holde på denne hemmeligheten, men vi forstod at det var nødvendig. Vi hadde jevnlig kontakt med politiet og vi fikk så detaljert informasjon som de hadde mulighet til å gi oss om fremdriften i etterforskningen. Jeg husker en av teknikerene sa: ” Om dere likevel føler at dere ikke får nok informasjon, så skal dere vite at alt av ressurser blir lagt i å komme til bunns i hva som er skjedd med Gabriela. Det fortjener hun. Og det fortjener dere.”

Hele situasjonen opplevdes helt uvirkelig for oss. Vi så ”filmen” fra utsiden. Hver gang telefonen ringte eller det tikket inn en melding, stoppet nærmest alt opp. En intens indre spenning hele tiden. En hårfin balanse mellom å kjenne at man står på kanten av stupet til å få fullstendig panikk, og samtidig gjøre et forsøk på å forholde seg rolig, ikke miste fatningen, ikke bli ”gal”.

Samtidig var det likevel godt for oss å vite at politiet jobbet iherdig med å finne ut hva som var den virkelige årsaken til at Gabriela døde.

Torsdag 10. September kl. 16.11 tikket det inn ei melding på mobilen min. Vi hadde akkurat satt oss til middagsbordet. Det var en kort melding fra lensmannen:

”Kan dere være hjemme kl. 1645? Jeg kommer ut. Viktig.”

 

Jeg begynte å skjelve. Varm og kald i kroppen om hverandre. Nærmest uholdbar indre uro. Vi skulle få svar. Men var vi i stand til å håndtere svaret? Skulle vi nå få beskjed om at hun hadde tatt sitt eget liv? Det måtte jo være noe annet enn en ulykke i og med at lensmannen hadde skrevet at det var viktig. Hadde det likevel noe å gjøre med den voksne mannen som fullstendig knakk sammen i kirken under minnestunden dagen etter at hun ble funnet? Han som ingen visste hvem var? Han som politiet hadde sjekket ut i etterkant og konkludert med at trolig hadde vært der fordi det ikke er uvanlig at ukjente kan bli grepet av slike hendelser. Kunne det være at han likevel hadde noe med dødsfallet å gjøre? Jeg tror ikke vi snakket med hverandre den neste halve timen. Vi hadde nok med vårt eget tankejag.

Lensmannen kom presis kl 1645, og vi skjønte det måtte være noe veldig alvorlig, da psykiatrisk sykepleier kom like etterpå. Hjertet slo som trommestikkere og det kjentes som om man holdt på å koke over innvendig.

Lensmannen fortalte rolig, og svært preget, at en 14 år gammel gutt hadde, etter lange avhør, tilstått å ha tatt livet av Gabriela. Han kunne på det tidspunktet ikke si noe om hvem denne gutten var. Jeg husker ikke om vi egentlig fikk mer informasjon rundt drapet enn at han var tatt hånd om av Barnevernet. Vi satt helt paralyserte i sofaen alle tre. Lensmannen måtte tilbake til stasjonen for å forberede pressekonferanse, men anbefalte oss å informere familie og venner før pressekonferansen skulle vises på TV kl. 1830. Grepet av nytt sjokk ringte vi rundt på hver vår kant for å fortelle de nærmeste at det likevel ikke hadde vært en drukningsulykke, men at vår Gabriela var blitt drept.

Her kan du se pressekonferansen:

Link til Politiets pressemelding

Share

Begravelsen

Hvordan planlegge en begravelse når man er i sjokk og fullstendig lamslått? Hvordan makte og planlegge begravelse for sitt eget barn? Man er i ferd med å synke ned i en bunnløs sorg, hvordan skal man da klare og holde fokus? Fra den ene dagen til den andre var vi gått fra å være en familie på fire, til en familie på tre. Og plutselig måtte vi ta helt absurde valg.

Heldigvis fantes det profesjonelle folk som kunne hjelpe oss gjennom dette, for oss, upløyde territoriet.

Tirsdag formiddag hadde vi vårt første møte med begravelsesagenten. Til tross for at vi ikke var i nærheten av å forstå at Gabriela var død, hadde vi gjort oss opp en del tanker om hvordan vi så for oss at begravelsen skulle være, men det var fortsatt mye som gjenstod. Og de idéene vi hadde, var kanskje ikke mulig å gjennomføre en gang. Men vi ble møtt av en ydmykhet, omsorg og enorm profesjonalitet, som gav oss tryggheten på at vi skulle få skape den fineste begravelsen vi kunne få til for Gabriela.

Det var viktig for oss at det skulle være et ungdommelig preg over begravelsen. Vi ønsket å bruke sanger fra hennes spilleliste. Sanger som vi hørte daglig fra rommet hennes. Begravelsen skulle gjenspeile Gabriela.

«River flows in you», var en av melodiene Gabriela ofte hørte på. Denne ble også spilt i hennes begravelse.

Det opplevdes opprivende og sårt å høre igjen musikken hennes, men vi måtte forsøke og holde fokus og velge sanger som skulle brukes som ventemusikk før seremonien startet, og også velge passende sanger til selve seremonien. Orgelmusikk i starten, én salme under og orgelmusikk i slutten, skulle imidlertid lage en fin ramme rundt seremonien i kirken.

Vi ønsket at Gabriela skulle begraves i Søgne gamle kirke, som ligger like i nærheten av hjemmet vårt. Det er en nokså liten kirke og i fare for at ikke alle som ønsket å følge henne i begravelsen skulle få plass, ble det foreslått å avholde begravelse seremonien i Søgne hovedkirke, for deretter kjøre i følge til Søgne gamle kirke for jordpåkastelse.

Jeg husker kun bruddstykker av møtet vi hadde med soknepresten, men jeg husker at det opplevdes vondt og uvirkelig å skulle sitte og mimre om Gabriela. Jeg var også redd for at vi skulle glemme viktige ting om henne. Redd for at vi i ettertid skulle komme på detaljer eller historier som burde vært med i minnetalen. Vi hoppet fram og tilbake i tid, fortalte fullstendig usammenhengende om Gabrielas liv i flere timer. Jeg husker vi var mektig imponert over hvordan presten hadde klart å gjenskape Gabrielas historie, da vi senere fikk oversendt minnetalen til gjennomlesing.

Det var viktig for oss å ta avstand fra rykteflommen og ikke la den prege begravelsen. Det var jo midlertidig konkludert med at Gabriela døde i en drukningsulykke, og det var det vi ville at folk skulle ha i tankene. Presten hørte gjennom de sangene vi hadde valgt til begravelsen, og fikk underveis inspirasjon til hva hun skulle si i talen.

Vi ønsket å ha minnestund for familie og venner etter begravelsen, men visste rett og slett ikke hvordan vi skulle finne krefter og tid nok til å få gjennomført planlegging av det også. Alle rundt oss hadde imidlertid uttrykt at vi måtte gi beskjed om det var noe de kunne gjøre for oss, så jeg foreslo at vi kunne høre med et vennepar om de kunne tenke seg å ta ansvar for å organisere minnestunden. De takket heldigvis ja til det og vi var trygge på at de ville gjøre sitt ytterste for at det skulle bli en fin sammenkomst.

Gabriela var 14 år, og vi hadde så smått kommet i gang med konfirmasjonsplanleggingen. Hun var ikke tilhenger av høytidelige selskaper med langbord dekket av hvite duker. Det ble for stivt. Hun syntes alltid det var så koselig i bursdagsselskaper, når vi pleide å dekke småbord i hagen, gjerne med duker i forskjellige farger og spise grillmat. Hun hadde ønske om en slik uhøytidelig ramme rundt konfirmasjonen også.

Det ble naturlig å ta utgangspunkt i dette når minnestunden skulle planlegges og det ble dekket småbord til nærmere 90 gjester med fargerike servietter og lys, og selvfølgelig i tillegg dekorert med sommerfugler, som hun var så glad i.

Etter at Gabriela var returnert fra Oslo siste gangen, kom begravelsesagenten innom oss igjen for en siste gjennomgang før begravelsen. Storebroren hadde ønske om å bære kisten, og sammen med en fetter skulle i tillegg fire onkler bære. Gabriela skulle legges i en hvit kiste og blomster i rosatoner formet som hjerter var bestilt. Jeg husker at jeg tenkte at alt måtte være perfekt. Gabriela fortjente den fineste begravelse. Hva hvis det plutselig oppstod kluss med avspilling av musikken under seremonien? Vi ble beroliget med at alle forhåndsregler var tatt og at alt kom til å gå fint.

Vi måtte finne frem klær vi ville at Gabriela skulle ha på seg før hun skulle legges i kisten. Jeg hadde ikke orket å gå inn på rommet hennes etter at hun ble funnet død, så det var vanskelig da å skulle inn å gå igjennom klærne hennes. Rommet luktet Gabriela. Jeg la ansiktet ned i puta hennes og kunne fortsatt kjenne lukten av henne. Jeg fant fram en kjole hun hadde kjøpt for sparepengene sine, og som hun var så stolt av. Den hadde sort skjørt med hvit- og sortmønstret overdel. ”Pensko” var det ikke akkurat flust av i skapet hennes, så jeg valgte et par hvite Converse-sko. De var ikke helt rene og jeg tenkte at det var litt flaut å skulle vise disse til begravelsesagenten, men det første han uttrykte var at ”disse ser jeg hun har vært glad i”.

Da vi hentet Gabriela i Colombia, fikk hun med seg et brev som hennes biologiske mor hadde skrevet til henne. Dette brevet lot vi Gabriela ha med seg i kisten. Da hun var liten hadde hun to kosedyr som var med henne over alt. En skilpadde hun kalte Jean Paul og delfinen Delfi. Disse to hadde hun spart på, de lå i skuffen under sengen hennes og disse skulle få følge henne også denne gangen.

Kvelden før begravelsen var vi så forberedt på morgendagen som vi kunne. Vi hadde hørt gjennom sangene mange ganger. Programmet hadde ligget på stuebordet i flere dager. Minneordene hadde vi lest så mange ganger at vi kunne dem nesten utenat. Vi var informert om alt som skulle skje i begravelsen. Ingenting skulle komme som en overraskelse. Dette var viktig for oss slik at vi skulle klare og ”være til stede”. Vi ville huske alt. Ikke bryte sammen. Ikke tenke tilbake på begravelsen som et tåkehav. Som et vakuum. Jeg husker jeg fikk råd av ei venninne om å fokusere på rolig pust og f.eks. ”klype meg i armen” dersom tankene falt ut. Sistnevnte var ment som påminnelse om et ønske om å være 100 % tilstede i Gabrielas begravelse. Jeg ville høre alt, se alt og føle alt.

Jeg hadde funnet fram et av Gabrielas smykker, et colombiansk gullsmykke dekorert med en liten smaragd. Dette smykket skulle jeg å ha på meg i begravelsen.

På selve dagen, 4. September 2015, var det solskinn og varmt. Tiden før vi satt oss i bilen mot kirken er mer eller mindre visket bort.

Da vi ankom kirken ble vi møtt av begravelsesagenten. Soknepresten var blitt syk, men de hadde fått tak i stedfortreder som skulle komme direkte fra begravelse i en annen kirke.

Kisten til Gabriela, i Søgne hovedkirke

Kisten til Gabriela, i Søgne hovedkirke

Blikket mitt festet seg med en gang på den hvite kisten. Det var uvirkelig og helt umulig å forstå at det var Gabriela som lå der. Kirken var pyntet med lys og et hav av blomster. Vakkert. Stillhet.

Det var fint å se kirken bli fylt av mennesker som ville følge Gabriela til hennes siste hvilested, mennesker som hun hadde betydd mye for, og mennesker som ville støtte oss som hadde mistet henne. Det var fint å få gitt klem til dem som gråt. Selv klarte vi ikke å gråte.

Jeg kjente en indre varme da musikken hennes begynte å spille. Vi satt med storebroren i mellom oss. Holdt hverandre i hendene. Vi var tilstede! Ønsket at musikken aldri skulle ta slutt.

program

Programheftet fra begravelsen

Da presten begynte å lese minneordene, husker jeg at jeg tok tak i Gabrielas smykke. Fokuserte. Jeg kjente at hjertet mitt slo. Ikke raskt, men kraftig. Jeg var rolig. Tittet stadig bort på den hvite kisten, men forstod ikke.

”Deg være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden” var budskapet i prestens tale. Hilsenene på samtlige kranser og buketter ble lest opp. Gabrielas musikk ble spilt. Det ble en høytidelig, men samtidig ungdommelig seremoni som gjenspeilte Gabriela. Det ble den fineste begravelsen. Det fortjente hun.

Kisten ble båret ut. Det var uendelig sårt å se storebroren bære sin døde søster.

Alle blomstene ble tatt med, og så kjørte hele begravelsesfølget etter båren, sakte, fra hovedkirken, gjennom sentrum, forbi huset vårt hvor flagget vaiet på halv stang, og frem til Søgne gamle kirke. En verdig reise.

Vi samlet oss rundt kisten på kirkegården. Hele skoletrinnet, samt alle barna i familien la ned hver sin rose, før pappaen sammen med onklene senket kisten. Jeg gråt, men tårene var tørre. Jeg så smerten hos andre, så de gråt, men lyden var skrudd av. Det var over. Gabriela var begravd. Og vi klarte å være tilstede. Og det ble den fineste begravelsen.

Kisten ved Søgne gamle kirke

Kisten ved Søgne gamle kirke

Kondolanser og varme klemmer. Det gjorde godt å holde rundt Gabrielas venner og vi var takknemlige for at den lokale ungdomsklubben hadde åpnet dørene, slik at de kunne være sammen i minnestund etter begravelsen. Det gjorde godt å kjenne omsorgen fra familie, venner og kollegaer. Det var godt bare å være igjen på kirkegården, vi kunne senke skuldrene, samtidig som det var vanskelig å skulle bryte opp.

Etter en lang begravelse med mange inntrykk, var det fint å samles i arbeidskirka på Langenes til en minnestund. Fargerike småbord. Fine blomster. Sommerfugler. Det ble servert supper og hjemmebakte kaker. Bilder av vår livsglade jente rullet over en TV-skjerm, og vi følte at hun var med oss hele tiden. Det var god stemning og praten gikk lett. Vi kunne le. Uhøytidelig og helt i Gabrielas ånd. Dypt takknemlige over hjelp til en fin avslutning.

Begravelsen ble slik vi hadde sett for oss, men ikke visste vi da at det satt en drapsmann på galleriet i kirken, og overvar det hele.

Share

Ett år har gått

I dag er det ett år siden vår skjønne Alma Gabriela, ble brutalt revet bort fra oss, bare 14 år gammel. Hun ble funnet drept i Søgneelva, kun noen hundre meter fra tryggheten i sitt eget hjem.

I denne bloggen ønsker vi å fortelle historien til Gabriela, før og etter den brutale hendelsen. Vi ønsker blant annet å sette søkelyset på utfordringer i samfunnet, som direkte eller indirekte er knyttet til drapet som skjedde 27. August 2015.

Gabriela ferdig 1 innlegg

Hjerte med vinger

Sommerfugler er det vakreste som fins.
De har fire hjertekamre oppå hverandre, så hele kroppen til sommerfuglen er et bankende hjerte.

Et stort bankende hjerte med vinger fulle av farger!

Vi må nyte dem så mye som vi bare kan, for vi vet at de bare er her for en kort stund.
Og la de få lov til å bre ut sine vinger med alle de vakre fargene, den tiden de er her hos oss.

Dikt av:
Björg Thorhallsdottir-

Share