Månedlige arkiver: oktober 2016

Begravelsen

Hvordan planlegge en begravelse når man er i sjokk og fullstendig lamslått? Hvordan makte og planlegge begravelse for sitt eget barn? Man er i ferd med å synke ned i en bunnløs sorg, hvordan skal man da klare og holde fokus? Fra den ene dagen til den andre var vi gått fra å være en familie på fire, til en familie på tre. Og plutselig måtte vi ta helt absurde valg.

Heldigvis fantes det profesjonelle folk som kunne hjelpe oss gjennom dette, for oss, upløyde territoriet.

Tirsdag formiddag hadde vi vårt første møte med begravelsesagenten. Til tross for at vi ikke var i nærheten av å forstå at Gabriela var død, hadde vi gjort oss opp en del tanker om hvordan vi så for oss at begravelsen skulle være, men det var fortsatt mye som gjenstod. Og de idéene vi hadde, var kanskje ikke mulig å gjennomføre en gang. Men vi ble møtt av en ydmykhet, omsorg og enorm profesjonalitet, som gav oss tryggheten på at vi skulle få skape den fineste begravelsen vi kunne få til for Gabriela.

Det var viktig for oss at det skulle være et ungdommelig preg over begravelsen. Vi ønsket å bruke sanger fra hennes spilleliste. Sanger som vi hørte daglig fra rommet hennes. Begravelsen skulle gjenspeile Gabriela.

«River flows in you», var en av melodiene Gabriela ofte hørte på. Denne ble også spilt i hennes begravelse.

Det opplevdes opprivende og sårt å høre igjen musikken hennes, men vi måtte forsøke og holde fokus og velge sanger som skulle brukes som ventemusikk før seremonien startet, og også velge passende sanger til selve seremonien. Orgelmusikk i starten, én salme under og orgelmusikk i slutten, skulle imidlertid lage en fin ramme rundt seremonien i kirken.

Vi ønsket at Gabriela skulle begraves i Søgne gamle kirke, som ligger like i nærheten av hjemmet vårt. Det er en nokså liten kirke og i fare for at ikke alle som ønsket å følge henne i begravelsen skulle få plass, ble det foreslått å avholde begravelse seremonien i Søgne hovedkirke, for deretter kjøre i følge til Søgne gamle kirke for jordpåkastelse.

Jeg husker kun bruddstykker av møtet vi hadde med soknepresten, men jeg husker at det opplevdes vondt og uvirkelig å skulle sitte og mimre om Gabriela. Jeg var også redd for at vi skulle glemme viktige ting om henne. Redd for at vi i ettertid skulle komme på detaljer eller historier som burde vært med i minnetalen. Vi hoppet fram og tilbake i tid, fortalte fullstendig usammenhengende om Gabrielas liv i flere timer. Jeg husker vi var mektig imponert over hvordan presten hadde klart å gjenskape Gabrielas historie, da vi senere fikk oversendt minnetalen til gjennomlesing.

Det var viktig for oss å ta avstand fra rykteflommen og ikke la den prege begravelsen. Det var jo midlertidig konkludert med at Gabriela døde i en drukningsulykke, og det var det vi ville at folk skulle ha i tankene. Presten hørte gjennom de sangene vi hadde valgt til begravelsen, og fikk underveis inspirasjon til hva hun skulle si i talen.

Vi ønsket å ha minnestund for familie og venner etter begravelsen, men visste rett og slett ikke hvordan vi skulle finne krefter og tid nok til å få gjennomført planlegging av det også. Alle rundt oss hadde imidlertid uttrykt at vi måtte gi beskjed om det var noe de kunne gjøre for oss, så jeg foreslo at vi kunne høre med et vennepar om de kunne tenke seg å ta ansvar for å organisere minnestunden. De takket heldigvis ja til det og vi var trygge på at de ville gjøre sitt ytterste for at det skulle bli en fin sammenkomst.

Gabriela var 14 år, og vi hadde så smått kommet i gang med konfirmasjonsplanleggingen. Hun var ikke tilhenger av høytidelige selskaper med langbord dekket av hvite duker. Det ble for stivt. Hun syntes alltid det var så koselig i bursdagsselskaper, når vi pleide å dekke småbord i hagen, gjerne med duker i forskjellige farger og spise grillmat. Hun hadde ønske om en slik uhøytidelig ramme rundt konfirmasjonen også.

Det ble naturlig å ta utgangspunkt i dette når minnestunden skulle planlegges og det ble dekket småbord til nærmere 90 gjester med fargerike servietter og lys, og selvfølgelig i tillegg dekorert med sommerfugler, som hun var så glad i.

Etter at Gabriela var returnert fra Oslo siste gangen, kom begravelsesagenten innom oss igjen for en siste gjennomgang før begravelsen. Storebroren hadde ønske om å bære kisten, og sammen med en fetter skulle i tillegg fire onkler bære. Gabriela skulle legges i en hvit kiste og blomster i rosatoner formet som hjerter var bestilt. Jeg husker at jeg tenkte at alt måtte være perfekt. Gabriela fortjente den fineste begravelse. Hva hvis det plutselig oppstod kluss med avspilling av musikken under seremonien? Vi ble beroliget med at alle forhåndsregler var tatt og at alt kom til å gå fint.

Vi måtte finne frem klær vi ville at Gabriela skulle ha på seg før hun skulle legges i kisten. Jeg hadde ikke orket å gå inn på rommet hennes etter at hun ble funnet død, så det var vanskelig da å skulle inn å gå igjennom klærne hennes. Rommet luktet Gabriela. Jeg la ansiktet ned i puta hennes og kunne fortsatt kjenne lukten av henne. Jeg fant fram en kjole hun hadde kjøpt for sparepengene sine, og som hun var så stolt av. Den hadde sort skjørt med hvit- og sortmønstret overdel. ”Pensko” var det ikke akkurat flust av i skapet hennes, så jeg valgte et par hvite Converse-sko. De var ikke helt rene og jeg tenkte at det var litt flaut å skulle vise disse til begravelsesagenten, men det første han uttrykte var at ”disse ser jeg hun har vært glad i”.

Da vi hentet Gabriela i Colombia, fikk hun med seg et brev som hennes biologiske mor hadde skrevet til henne. Dette brevet lot vi Gabriela ha med seg i kisten. Da hun var liten hadde hun to kosedyr som var med henne over alt. En skilpadde hun kalte Jean Paul og delfinen Delfi. Disse to hadde hun spart på, de lå i skuffen under sengen hennes og disse skulle få følge henne også denne gangen.

Kvelden før begravelsen var vi så forberedt på morgendagen som vi kunne. Vi hadde hørt gjennom sangene mange ganger. Programmet hadde ligget på stuebordet i flere dager. Minneordene hadde vi lest så mange ganger at vi kunne dem nesten utenat. Vi var informert om alt som skulle skje i begravelsen. Ingenting skulle komme som en overraskelse. Dette var viktig for oss slik at vi skulle klare og ”være til stede”. Vi ville huske alt. Ikke bryte sammen. Ikke tenke tilbake på begravelsen som et tåkehav. Som et vakuum. Jeg husker jeg fikk råd av ei venninne om å fokusere på rolig pust og f.eks. ”klype meg i armen” dersom tankene falt ut. Sistnevnte var ment som påminnelse om et ønske om å være 100 % tilstede i Gabrielas begravelse. Jeg ville høre alt, se alt og føle alt.

Jeg hadde funnet fram et av Gabrielas smykker, et colombiansk gullsmykke dekorert med en liten smaragd. Dette smykket skulle jeg å ha på meg i begravelsen.

På selve dagen, 4. September 2015, var det solskinn og varmt. Tiden før vi satt oss i bilen mot kirken er mer eller mindre visket bort.

Da vi ankom kirken ble vi møtt av begravelsesagenten. Soknepresten var blitt syk, men de hadde fått tak i stedfortreder som skulle komme direkte fra begravelse i en annen kirke.

Kisten til Gabriela, i Søgne hovedkirke

Kisten til Gabriela, i Søgne hovedkirke

Blikket mitt festet seg med en gang på den hvite kisten. Det var uvirkelig og helt umulig å forstå at det var Gabriela som lå der. Kirken var pyntet med lys og et hav av blomster. Vakkert. Stillhet.

Det var fint å se kirken bli fylt av mennesker som ville følge Gabriela til hennes siste hvilested, mennesker som hun hadde betydd mye for, og mennesker som ville støtte oss som hadde mistet henne. Det var fint å få gitt klem til dem som gråt. Selv klarte vi ikke å gråte.

Jeg kjente en indre varme da musikken hennes begynte å spille. Vi satt med storebroren i mellom oss. Holdt hverandre i hendene. Vi var tilstede! Ønsket at musikken aldri skulle ta slutt.

program

Programheftet fra begravelsen

Da presten begynte å lese minneordene, husker jeg at jeg tok tak i Gabrielas smykke. Fokuserte. Jeg kjente at hjertet mitt slo. Ikke raskt, men kraftig. Jeg var rolig. Tittet stadig bort på den hvite kisten, men forstod ikke.

”Deg være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden” var budskapet i prestens tale. Hilsenene på samtlige kranser og buketter ble lest opp. Gabrielas musikk ble spilt. Det ble en høytidelig, men samtidig ungdommelig seremoni som gjenspeilte Gabriela. Det ble den fineste begravelsen. Det fortjente hun.

Kisten ble båret ut. Det var uendelig sårt å se storebroren bære sin døde søster.

Alle blomstene ble tatt med, og så kjørte hele begravelsesfølget etter båren, sakte, fra hovedkirken, gjennom sentrum, forbi huset vårt hvor flagget vaiet på halv stang, og frem til Søgne gamle kirke. En verdig reise.

Vi samlet oss rundt kisten på kirkegården. Hele skoletrinnet, samt alle barna i familien la ned hver sin rose, før pappaen sammen med onklene senket kisten. Jeg gråt, men tårene var tørre. Jeg så smerten hos andre, så de gråt, men lyden var skrudd av. Det var over. Gabriela var begravd. Og vi klarte å være tilstede. Og det ble den fineste begravelsen.

Kisten ved Søgne gamle kirke

Kisten ved Søgne gamle kirke

Kondolanser og varme klemmer. Det gjorde godt å holde rundt Gabrielas venner og vi var takknemlige for at den lokale ungdomsklubben hadde åpnet dørene, slik at de kunne være sammen i minnestund etter begravelsen. Det gjorde godt å kjenne omsorgen fra familie, venner og kollegaer. Det var godt bare å være igjen på kirkegården, vi kunne senke skuldrene, samtidig som det var vanskelig å skulle bryte opp.

Etter en lang begravelse med mange inntrykk, var det fint å samles i arbeidskirka på Langenes til en minnestund. Fargerike småbord. Fine blomster. Sommerfugler. Det ble servert supper og hjemmebakte kaker. Bilder av vår livsglade jente rullet over en TV-skjerm, og vi følte at hun var med oss hele tiden. Det var god stemning og praten gikk lett. Vi kunne le. Uhøytidelig og helt i Gabrielas ånd. Dypt takknemlige over hjelp til en fin avslutning.

Begravelsen ble slik vi hadde sett for oss, men ikke visste vi da at det satt en drapsmann på galleriet i kirken, og overvar det hele.

Share

Instagram og Twitter

Vi har fått en kjempefin mottakelse på bloggen vår. Flere tusen er inne og leser hver eneste uke.

Vi har nå utvidet til både Twitter og Instagram. Følg oss gjerne der, så får du en påminnelse om når det publiseres noe nytt på bloggen vår.

Instagram: foreldretilenengel / Twitter: Foreldretilenengel @EngelForeldre

Takk for all støtte og varme så langt!

Instagram: foreldretilenengel / Twitter: Foreldretilenengel @EngleForeldre

Instagram: foreldretilenengel / Twitter: Foreldretilenengel @EngelForeldre

 

Share

Hjertet i snøen

Det var 5. Januar 2016, og kvelden før vi skulle i møte på lensmannskontoret for gjennomgang av politidokumentene. Det var et jag av tanker, og vi var nervøse for hva som ventet oss dagen etter. Vi ønsket forklaring på hvorfor Gabriela var blitt drept, samtidig som det var en umenneskelig tanke å nå skulle få detaljerte opplysninger om på hvilken måte vår egen datter var blitt tatt livet av.

Vi satt alle tre i loftstua og snakket. Utenfor snødde det lett. Plutselig så jeg bevegelse i sidesynet som fanget oppmerksomheten. Jeg så opp på takvinduet, og så at snøen var i ferd med å forme seg rundt et hjerte. Lufta gikk ut av oss. Vi ble bare stående å se på hjertet. Jeg grep telefonen og fikk knipset et par bilder. Pappaen løp ned i første etasje for å hente kameraet, men da han kom opp igjen var hjertet på vei til å gå i oppløsning, og hele vinduet ble hvitt av snø. Hjertet viste seg bare i et par minutter, men de minuttene var nok til at vi fikk en bekreftelse på at Gabriela fortsatt var med oss.

Hjertet i snøen

Hjertet i snøen

Dagfinn Lyngbøs tolkning av «Hjerteknuser».

Kanskje du ikkje fins lenger
Kanskje e du her
Kanskje du ikkje hører meg heller
Kanskje går du bak meg når eg e ut’å går
Når eg snur meg rundt, kor e du då?
Kanskje du ikkje e her lenger
Kanskje e det håp
Kanskje du ikkje følar meg heller
Snakker eg forgjeves til deg gang på gang
Tenk om eg sovner i ditt fang

Lurer på om du fins her me meg no
Sender mine tankar, kjenner du de no?
Send meg et hint, så skal eg tro

Kanskje du ikkje fins lenger
Kanskje e du her
Kanskje du ikkje hører meg heller
Men eg vente på den dagen at eg e ut’å går
Du bøyer deg ned, og eg står på tå

Lurer på om du fins her me meg no
Sender mine tankar, kjenner du de no?
Send meg et hint, så skal eg tro
Eg vannar mine plantar, pleier det eg sår
Sekundene tikkar, minuttene går
Å det går dagar, å det går år
Å den som lever, skal få

Lurer på om du fins her me meg no
Sender mine tankar, kjenner du de no?
Send meg et hint, så skal eg tro
Eg vannar mine plantar, pleier det eg sår
Sekundene tikkar, minuttene går
Å det går dagar å det går år
Å den som lever skal få

 

 

Share

Ut og inn av virkeligheten.

En fremmed bil kjørte inn på gårdsplassen. Det var vakthavende lege i sin karakteristiske røde beredskapsjakke som kom. Han hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet og jeg skjønte med en gang hva det gjaldt. Verden raste virkelig sammen.  Det kunne ikke være sant!

Det har alltid vært min største skrekk å plutselig få politi eller lege på døra med beskjed om at noe alvorlig har skjedd barna eller annen nær slektning.

Det kunne jo ikke være vår Gabriela som var funnet omkommet i elva!

Synet av pappaen som knekker sammen på trappa sitter fortsatt som spikret i hukommelsen.

Legen førte oss inn på soverommet vårt, bort fra alle de andre, og satt sammen med oss en god stund. Jeg prøvde å forstå hva legen sa, men ordene ville ikke feste seg. Fra stuen lød høylytt krampegråt fra familie og venner.

Storebroren satt alene i kjellerstuen, ennå uvitende, og legen fulgte med oss ned for å overbringe den tragiske beskjeden. Det forvirrede og samtidig fortvilte uttrykket i storebrorens øyne kommer jeg aldri til å glemme. Det knytter seg innvendig og tårene presser på hver gang jeg tenker på det.

Så ble jeg nærmest ubevisst trukket ut av virkeligheten. Jeg ble vitne til en ”film” som utspant seg, og som vi var delaktige i, men som jeg samtidig så fra utsiden. I flere dager ble jeg vekselvis trukket inn og ut av denne ”filmen”. Jeg var i sjokk og fullstendig handlingslammet.

Legen anbefalte oss å tenne lys og legge ned blomster ved elvebredden hvor hun ble funnet. Det var en vakker plass. Stillhet. Jeg ville gråte, men klarte det ikke. Forstod ikke.

20150903_144913

Funnstedet ved Søgneelva, kun noen hundre meter fra Gabrielas hjem

Stuen ble fylt av venner og familie i sjokk og fortvilelse. Det ble tent lys for Gabriela. For meg ble det upassende å snakke om annet enn Gabriela. Tanker og ord skulle dreie seg om henne. Kun henne. Latter var uhørt, selv om balansen mellom gråt og latter er hårfin.

Politiet trengte samme kveld en endelig bekreftelse på at det var Gabriela de hadde funnet omkommet, noe vi foreldre på det tidspunktet ikke var i stand til å ta hånd om selv. Det ble derfor en onkel og farfaren hennes som måtte ta den tunge oppgaven.

Sent på kvelden kom et vennepar som selv hadde mistet sin lille datter for flere år tilbake. Det var et sterkt møte. De rådet oss til å takke ja til all hjelp vi ble tilbudt.”Dere trenger profesjonell hjelp til å sortere alle tankene. Dere kommer til å oppleve et kaotisk tankejag. Noen tanker må ikke få grobunn, men plasseres i skuffer som aldri skal åpnes, andre tanker i skuffer som kan åpnes av og til, og resten av tankene i skuffer som kan stå åpne hele tiden.”De anbefalte oss også å delta på alt av tilstelninger rundt Gabrielas bortgang. ”Husk at dere får bare èn sjanse”.

Gabriela skulle sendes til obduksjon i Oslo dagen etter, så søndag formiddag var det ordnet anledning for oss til å se henne en siste gang før de kjørte henne av gårde. Jeg hadde aldri sett et dødt menneske før. Det virket så utrolig skremmende og jeg var bekymret for hvordan jeg kom til å reagere. Gabrielas mormor og en tante ønsket å være med og se henne. Resten av familien maktet ikke å se henne død, de ville heller huske henne slik hun hadde vært da hun var i live.

Stemningen på vei til Kristiansand var veldig spesiell. Jeg husker jeg satt i baksetet og kikket ut av bilvinduet. Utenfor levde verden videre som om ingenting var skjedd. Inni bilen stod tiden fullstendig stille.

Hun var så nydelig der hun lå, med et hvitt klede over seg. Det flotte håret hennes var fortsatt fuktig og viltert. Vi tok på henne. Kysset henne. Det så ut som om hun sov. Kunne hun ikke bare våkne? Ta oss ut av denne vonde drømmen?

Rammen rundt var stemningsfull. Det var så stille. Jeg husker Brunners maleri, det med alle stearinlysene, hang på veggen over henne. Og jeg tenkte at alle disse lysene skinte for vår Gabriela.

Frank Brunner "Lys"

Frank Brunner – Litografi fra serien «Lys».

Det var forferdelig vanskelig å løsrive seg. Tanken på å aldri skulle få se henne igjen var hjerteskjærende brutal og uutholdelig. Tanken på aldri kunne få holde henne i armene igjen. Aldri få gitt henne en klem. Aldri mer få se henne smile. Aldri mer få høre latteren hennes. Tanken på at vi ikke var der for henne da hun døde. At hun døde alene. At hun ikke var omslynget av våre trygge armer da hun måtte gi slipp på livet.  Uendelig vondt.

De neste dagene ”datt” det inn folk hjemme hos oss, våre venner, venninner av Gabriela, kolleger og familie. Stuen bugnet av blomster. Noen kom også med mat. Det var folk rundt oss hele tiden. Telefoner og meldinger med kondolanser tikket inn ustanselig. Det var viktig for oss å åpne dørene slik at alle som ønsket å dele sin medfølelse kunne få anledning til det. Og det føltes godt for oss å ha den massive støtten rundt oss. Totalt utslitte klarte vi heldigvis å få sove på nettene slik at vi kunne samle krefter til en ny dag i ukjent farvann. Mange ting, som f.eks. å spise ble uviktig, men min søster flyttet inn til oss og sørget for oss hele døgnet.

For storebroren, som var 17 år, ble det for mye. Han orket ikke så mye folk rundt seg hele tiden. Syntes det var vanskelig med alle som gråt. Taklet ikke all medfølelsen fra alle voksne som kom hjem til oss. Han hadde behov for å snakke med kjæresten sin i USA og han hadde behov for å være med vennene sine. De nærmeste vennene hans etablerte seg rundt han og var sammen med han hver dag etter skolen, til sent på kvelden. Han ønsket ingen stor markering av lillesøsterens bortgang på skolen, men han ville gjerne at det skulle tennes et lys.

Legen var hos oss flere ganger om dagen de første dagene. Han satte oss i kontakt med begravelsesagent, prest og fastleger, som for øvrig var tilgjengelige hele døgnet. Det var etablert et kriseteam rundt dødsfallet og vi var tidlig i samtale med psykiatriske sykepleiere.

Søndag kveld ble det arrangert minnestund/åpen kirke, hvor de som ønsket kunne samles og tenne lys for Gabriela. Det var uendelig sårt og trist, men samtidig godt å treffe alle som Gabriela hadde betydd så mye for, både unge og voksne. Det ble ikke sagt så mye, men mange varme klemmer, og det var fint bare å få være sammen.

Vi fulgte de rådene vi hadde fått den første kvelden og takket også ja til å være med på foreldremøte i Gabrielas klasse. Lærerne orienterte om hvordan elevene hadde blitt tatt hånd om første skoledag etter at hun ble funnet omkommet, og på hvilken måte de hadde markert hennes bortgang. Det stod en ledig skrivepult i klasserommet med bilde av Gabriela og blomster og lys. Alle hadde fått anledning til å skrive i minneprotokollen, som vi i ettertid fikk overbragt fra skolen. I tillegg hadde alle medelevene hennes skrevet et personlig brev til henne som ble puttet i hver sin konvolutt. Det ble laget et lite bål i skolegården og spilt Gabrielas favorittmusikk.  Så kunne hver og en legge brevet i flammene og se det brenne opp, og ordene de hadde skrevet forble mellom den enkelte selv og Gabriela.  Lærerne fortalte at det var fint å se det gode samholdet elevene hadde hatt i den vanskelige tiden.

minnebok ved en av skolene i Søgne

Minnebok ved en av skolene i Søgne

Gabriela hadde ingen synlige skader da hun ble funnet og politiet hadde på det tidspunktet ingen mistanke om at det hadde foregått noe kriminelt. De konkluderte med at det var en drukningsulykke og den foreløpige obduksjonsrapporten kunne bekrefte at dødsårsaken var drukning.

Det florerte imidlertid en del rykter og vi mener å huske at det var lensmannen som kom innom oss for å fortelle at de hadde mistanke om at det kunne være hold i noen av disse ryktene, og de ville derfor returnere Gabriela til Oslo igjen for utvidet obduksjon. Vi ble bedt om å  holde kortene tett til brystet og selv om det selvfølgelig var en stor indre spenning og uro knyttet til dette, forsøkte vi utad å forholde oss til at det var en drukningsulykke.

Stadig inn og ut av virkeligheten og parallelt med daglige nye sterke inntrykk, var tiden kommet for samtale med prest og begravelsesagent, og tiden var inne for å gå i gang med planlegging av begravelsen.

Share

Tid

TID

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

Tid til å le.

Tid til å gråte.

Tid til å skape våre egne.

Se de le og gråte og vokse,

og bade der Sommerveien møter skogen.

 

Jeg kjente deg ikke,

men jeg husker godt

dine levende brune øyne.

Dype og eksotiske.

Smilet som gav varme.

Jeg trodde vi hadde tid.

 

Jeg kjente deg ikke,

men du opptar mine tanker nå.

Familiebånd farer dypere enn blod.

Forbundet i sjelen.

Jeg trodde det fantes tid.

Jeg trodde vi hadde tid.

 

Et menneske du var

som glitret som den blankeste stjerne.

På en dyp og endeløs natt.

Som gir hjem til det vakreste lys.

Det som overgår alle andre.

Det som skinner litt ekstra.

Når mørket synes å ta overhånd.

Den minner om gleden.

Om lykken som fortsatt kan ta rot.

Fordi jeg trodde vi hadde tid.

Men tiden kommer.

Til neste gang.

 

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

I mørket ble det født et nytt lys.

Natten er kun dagen som gryr.

De etterlatte sitter fast i skumringen.

Leter etter svar.

Hvordan ble livet lik et evinnelig styr?

 

Sola og månen eier ikke tid.

De reiser og faller uten noe tid.

Blomstene springer og visner til jord,

mens de suser av lykke – de synger i kor.

For livet er skjørt,

det vet jo de fleste.

Så kjenn på det meste – og la deg bli rørt.

Kjærlighet, sorg, smerte og glede.

Alt er forbundet i livet, så spre det.

Når vi møter hverandre sammen i frykt.

Tenn en lykt.

Båndene knyttes, de vil aldri bli rykt.

 

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette diktet er skrevet av et søskenbarn til Gabrielas pappa. Det er et personlig dikt om Gabriela, men vi har lyst til å dele det fordi det er viktige ord som alle bør ofre en tanke.

Det har betydd mye for oss. Det har gitt oss trøst.

Hvorfor reiste vi ikke på dagstur til Fårup i Danmark, som hun hadde så lyst til?

Vi burde hatt mer kvalitetstid sammen. Tatt oss tid til å spille de samme brettspillene om og om igjen. Hvorfor gjorde vi ikke det?

Hvorfor brukte vi ikke mer tid til å lytte til hennes argumenter og heller la husarbeid være husarbeid, eller ringe å si vi ble forsinket til middagsselskapet?

Hvorfor ringte ikke pappaen henne opp igjen etter hans siste samtale med henne, som han måtte avbryte på grunn av jobb, og tenkte det var for sent på kvelden å ringe henne da han var ferdig? Det virket som hun hadde noe hun ville fortelle ham.

Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?

Det var jo overhodet ikke i våre tanker at vi ikke skulle få sjansen senere. Vi trodde vi hadde tid.

Livet er skjørt, det har vi fått erfare. Tid er nå. Etterpå kan det være for sent.  

Share