Stikkordarkiv: dikt

Hjertet i snøen

Det var 5. Januar 2016, og kvelden før vi skulle i møte på lensmannskontoret for gjennomgang av politidokumentene. Det var et jag av tanker, og vi var nervøse for hva som ventet oss dagen etter. Vi ønsket forklaring på hvorfor Gabriela var blitt drept, samtidig som det var en umenneskelig tanke å nå skulle få detaljerte opplysninger om på hvilken måte vår egen datter var blitt tatt livet av.

Vi satt alle tre i loftstua og snakket. Utenfor snødde det lett. Plutselig så jeg bevegelse i sidesynet som fanget oppmerksomheten. Jeg så opp på takvinduet, og så at snøen var i ferd med å forme seg rundt et hjerte. Lufta gikk ut av oss. Vi ble bare stående å se på hjertet. Jeg grep telefonen og fikk knipset et par bilder. Pappaen løp ned i første etasje for å hente kameraet, men da han kom opp igjen var hjertet på vei til å gå i oppløsning, og hele vinduet ble hvitt av snø. Hjertet viste seg bare i et par minutter, men de minuttene var nok til at vi fikk en bekreftelse på at Gabriela fortsatt var med oss.

Hjertet i snøen

Hjertet i snøen

Dagfinn Lyngbøs tolkning av «Hjerteknuser».

Kanskje du ikkje fins lenger
Kanskje e du her
Kanskje du ikkje hører meg heller
Kanskje går du bak meg når eg e ut’å går
Når eg snur meg rundt, kor e du då?
Kanskje du ikkje e her lenger
Kanskje e det håp
Kanskje du ikkje følar meg heller
Snakker eg forgjeves til deg gang på gang
Tenk om eg sovner i ditt fang

Lurer på om du fins her me meg no
Sender mine tankar, kjenner du de no?
Send meg et hint, så skal eg tro

Kanskje du ikkje fins lenger
Kanskje e du her
Kanskje du ikkje hører meg heller
Men eg vente på den dagen at eg e ut’å går
Du bøyer deg ned, og eg står på tå

Lurer på om du fins her me meg no
Sender mine tankar, kjenner du de no?
Send meg et hint, så skal eg tro
Eg vannar mine plantar, pleier det eg sår
Sekundene tikkar, minuttene går
Å det går dagar, å det går år
Å den som lever, skal få

Lurer på om du fins her me meg no
Sender mine tankar, kjenner du de no?
Send meg et hint, så skal eg tro
Eg vannar mine plantar, pleier det eg sår
Sekundene tikkar, minuttene går
Å det går dagar å det går år
Å den som lever skal få

 

 

Share

Tid

TID

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

Tid til å le.

Tid til å gråte.

Tid til å skape våre egne.

Se de le og gråte og vokse,

og bade der Sommerveien møter skogen.

 

Jeg kjente deg ikke,

men jeg husker godt

dine levende brune øyne.

Dype og eksotiske.

Smilet som gav varme.

Jeg trodde vi hadde tid.

 

Jeg kjente deg ikke,

men du opptar mine tanker nå.

Familiebånd farer dypere enn blod.

Forbundet i sjelen.

Jeg trodde det fantes tid.

Jeg trodde vi hadde tid.

 

Et menneske du var

som glitret som den blankeste stjerne.

På en dyp og endeløs natt.

Som gir hjem til det vakreste lys.

Det som overgår alle andre.

Det som skinner litt ekstra.

Når mørket synes å ta overhånd.

Den minner om gleden.

Om lykken som fortsatt kan ta rot.

Fordi jeg trodde vi hadde tid.

Men tiden kommer.

Til neste gang.

 

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

I mørket ble det født et nytt lys.

Natten er kun dagen som gryr.

De etterlatte sitter fast i skumringen.

Leter etter svar.

Hvordan ble livet lik et evinnelig styr?

 

Sola og månen eier ikke tid.

De reiser og faller uten noe tid.

Blomstene springer og visner til jord,

mens de suser av lykke – de synger i kor.

For livet er skjørt,

det vet jo de fleste.

Så kjenn på det meste – og la deg bli rørt.

Kjærlighet, sorg, smerte og glede.

Alt er forbundet i livet, så spre det.

Når vi møter hverandre sammen i frykt.

Tenn en lykt.

Båndene knyttes, de vil aldri bli rykt.

 

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette diktet er skrevet av et søskenbarn til Gabrielas pappa. Det er et personlig dikt om Gabriela, men vi har lyst til å dele det fordi det er viktige ord som alle bør ofre en tanke.

Det har betydd mye for oss. Det har gitt oss trøst.

Hvorfor reiste vi ikke på dagstur til Fårup i Danmark, som hun hadde så lyst til?

Vi burde hatt mer kvalitetstid sammen. Tatt oss tid til å spille de samme brettspillene om og om igjen. Hvorfor gjorde vi ikke det?

Hvorfor brukte vi ikke mer tid til å lytte til hennes argumenter og heller la husarbeid være husarbeid, eller ringe å si vi ble forsinket til middagsselskapet?

Hvorfor ringte ikke pappaen henne opp igjen etter hans siste samtale med henne, som han måtte avbryte på grunn av jobb, og tenkte det var for sent på kvelden å ringe henne da han var ferdig? Det virket som hun hadde noe hun ville fortelle ham.

Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?

Det var jo overhodet ikke i våre tanker at vi ikke skulle få sjansen senere. Vi trodde vi hadde tid.

Livet er skjørt, det har vi fått erfare. Tid er nå. Etterpå kan det være for sent.  

Share

Savn

Det å savne

Det er et privilegium

å kjenne savn.

Vondt ja og tungt.

Men det forteller

om en nærhet som var.

Om varme, lys

og latter.

Det å savne er

den andre siden

av det å ha fått.

Å ikke kjenne savn,

ville vært å

aldri ha elsket.

– Bente Bratlund Mæland –

Bildet av Alma Gabriela er tatt sommeren 2001 i Colombia. Her er hun ca. 8 uker gammel

Bildet av Alma Gabriela er tatt sommeren 2001 i Colombia. Her er hun ca. 8 uker gammel

Neste innlegg kommer om en uke.

Share