Stikkordarkiv: sorg

2 år gått…likevel så nært!

Det er i dag 2 år siden Gabriela ble revet fra oss. 2 år siden vi opplevde det største mareritt en familie kan oppleve, og drapet på vår nydelige Gabriela oppleves fortsatt tidsmessig så brutalt nært.

Gabrielas grav ved Søgne gamle kirke

I søken etter bilder til dagens blogginnlegg, tok jeg meg selv i å bla gjennom årets sommerbilder på telefonen for å se om jeg kunne finne et passende bilde av Gabriela. Jeg bladde og bladde, og måtte så uendelig langt tilbake før jeg fant et bilde av henne. Da først forstod jeg at selv om tiden går sin gang, timer blir dager, dager blir uker, uker blir måneder og måneder blir til år, så har det vonde fryst seg fast og deler av livet står faktisk helt stille.
Har du noen gang opplevd å ha mareritt? Opplevd å ha en grusom drøm hvor du faktisk drømmer at du forstår at det er en drøm -og i drømmen roper etter hjelp, i håp om at noen hører deg og kan vekke deg? For så å våkne svett og forvirret, men samtidig takknemlig for at det bare var en drøm?

Ofte har jeg så inderlig ønsket at den grusomme hendelsen 27.08.15 og dagene etterpå bare var en slik drøm, et mareritt i det underbevisste som man ikke trenger å kjempe seg gjennom, dag etter dag.

Gabriela var første jente i Kristiansand fekteklubb

Tidligere kunne jeg våkne på morgenen, mer eller mindre uthvilt og klar for en ny dag med nye opplevelser. Ofte våkner jeg nå fullstendig tappet for energi og spør meg selv: Hva er vitsen med å stå opp? Hva er vitsen med å hele tiden bruke krefter på å mobilisere for å komme seg gjennom dagen? Hva er vitsen med å bruke tid og krefter på andre.

Gabriela var alltid opptatt av rettferdighet og stod hele tiden opp for de svake. Nettopp derfor, i Gabrielas ånd, makter vi å stå opp hver dag, og vil forhåpentligvis med våre erfaringer og det vi har lært i etterkant av drapet, kunne bidra til at barn og unge skal få oppleve at det er trygt å vokse opp i bygda. Vi famler i ukjent terreng. Hvem kontakter vi med våre innspill? Hvorfor tar det så lang tid før vi får svar? Kan ikke bare de bestemmende organer hive seg rundt å gjøre de endringer som skal til? Vi har ikke erfaring med verken juridisk eller politisk terminologi. Vi har kompetanse på å være foreldre til et drept barn og bruker vårt språk. Budskapet kommer fram, og det er det viktigste. Vi opplever at ting tar tid og vi når ikke gjennom hos alle med våre innspill og ideer. Men vi gir ikke opp. Hvis det butter i mot, så tar vi et steg tilbake, tar skikkelig sats, for så å gå på igjen med full kraft. Vi presser på hele tiden. Selv om vi opplever å leve nærmest i en boble, så er det dette arbeidet som bidrar til å gi livet mening.

Alle merkedager oppleves sårt. Første dag for Gabrielas trinn på videregående skole, var en av dem. På vei til jobb så jeg forventningsfulle og spente ungdommer stå i kø for å komme inn på bussen på Tangvall. Hvordan hadde Gabriela opplevd den spesielle dagen? Hvilken skole hadde hun vært på vei til, og hadde hun vært like forventningsfull som alle de andre?
Datoen for når Gabriela forsvant, den dagen hun ble funnet omkommet og fram til datoen da hun ble bekreftet drept er, og vil nok alltid være de verste merkedagene.

Man opplever seg selv tom og kraftløs, samtidig som hodet jobber på høygir med tanker og bilder jagende ut og inn. Ikke så intenst som før kanskje, men det er der hele tiden.

Det er vanskelig å holde tak i minner. De sklir på en måte ut, noen ganger ubevisst, men ofte fordi savnet er så stort og smertefullt at man ikke makter å stå i det. Minner som man i utgangspunktet skal glede seg over, klarer vi ikke å håndtere, ikke ennå. Og det plager oss.
Fortsatt er det vanskelig å forsone seg med at Gabriela er borte. Det er så utenkelig at noen skal ha hatt ønske om å ta livet av henne. Hva kan være bakenforliggende årsak til at et barn ønsker å drepe? Og hvordan kunne det verst tenkelige finne sted i trygge Søgne?
Vi søker hele tiden svar. Vi trenger å forstå sammenhengen. Hvor sviktet det?

Jon Gangdal er en forfatter med et brennende engasjement for barns rettigheter og har en uvurderlig interesse i å belyse svakheter i systemer som forhindrer at dette ivaretas.
Vi er takknemlige for at han har engasjert seg i denne saken og ser fram til bokslipp i løpet av oktober.

Share

Julehøytid med et barn for lite

Julehøytiden, dagene da hele familien skal samles og kose seg sammen, kommer aldri til å bli som før. Det vil alltid stå en tom stol rundt middagsbordet. Det vil aldri være hele familien samlet igjen. Det blir en høytid med mange følelser. Jeg skulle ønske det gikk an å skru av en bryter i begynnelsen av desember for så og skru på tiden igjen over nyttår.

Helt fra Gabriela var ganske liten arrangerte vi juleverksted hjemme på kjøkkenet hos oss hvor hun sammen med venner, samt storebroren lagde julepynt. Tomme doruller, syltetøyglass, glanspapir, silkebånd, lim og glitter. Det ble produsert metervis med lenker av glanspapir til juletreet, dorullnisser, dorullengler, dekorerte te-lysestaker og tovede julehjerter. Det ble også laget kakemenn eller pepperkaker som ble pyntet etter alle kunstens regler. Julemusikken i bakgrunnen sørget for den ultimate stemningen. Etter mange timer gikk barna hver til sitt, storfornøyde, mens kjøkkenet nærmest måtte vaskes ned, med mel, lim, papirklipp og glitter fra gulv til tak.

Julen 2001 var Gabrielas første jul

Julen 2001 var Gabrielas første jul

Gabriela elsket også og pynte og stelle på rommet sitt til jul. Hun hadde et eget lite juletre med lys. Nisser og engler i alle varianter ble plassert rundt på alle ledige flater. Dette avtok gradvis ettersom årene gikk og hun ble eldre. Den siste julen hennes pyntet hun i hvitt og med lyslenker i vinduet og rundt sengen.

Da Gabriela var liten, lagde hun alle julegavene selv. Hun kom stolt hjem fra barnehagen med dekorert papirpose full av selvinnpakkede gaver. På julaften, da vi endelig skulle få se hva hun hadde laget, satt hun spent ved siden av oss for å se om vi syntes gavene var fine. Etter at hun begynte på skolen, likte hun også å kjøpe noen av julegavene. Sammen med storebroren dro hun ut på handletur, og følte seg så stor der hun gikk avsted med penger i veska si. Senere dro hun på julegaveshopping sammen med venninner.

Når juletreet skulle pyntes, var tradisjonen vår at hele familien deltok i pyntingen. Pappaen festet lysene og satt på plass stjerna i toppen, jeg hang opp glitteret og Gabriela og storebroren sørget for julekuler og selvlaget pynt i alle regnbuens farger. Det var alltid spennende når kassen med juletrepynt ble åpnet. Mye latter. Sirlig ble pynten fordelt rundt på treet. De brukte lang tid. Etterhvert som ungene ble litt større, ble nok tålmodigheten deres mer begrenset. Da gjaldt det å være kreativ. Hun hadde alltid gode løsninger og tredde 7 – 8 kuler på armen, for deretter å dra dem over på en gren.

Hvert år, like før jul, og helst etter at det var blitt mørkt, dro vi alle fire til Kvadraturen i Kristiansand for å gjøre de siste gaveinnkjøp. Gatene var pyntet med lyslenker og juletrær. Det var spennende å se på juleutstillingene i vinduene, og kjøpe brente mandler på gata. Lukter og lyder gav julestemning. Kvelden ble alltid avsluttet med julemiddag på restaurant.

Julen ble noen år feiret hos familie i Valdres, men som oftest var vi hjemme på Sørlandet. Kvelden før julaften satt vi ut grøt eller småkaker og melk til strømpenissen, som skulle komme på natten for å fylle julestrømpene. Det var stor spenning på julaften morgen da Gabriela og storebroren sprang inn i stua for å se om nissen hadde vært der. Sammen tok de med julestrømpene opp i senga vår, eller satte seg på det varme badegulvet og pratet og koste seg, mens de så på alt de hadde fått.

På julaften spiste vi grøt med mandel i til lunsj, med marsipangris i premie. Gabriela var ikke særlig begeistret for marsipan, og lurte på om vi heller kunne finne et alternativ?

Vi bestemte oss for at året etter kunne vi ha glasert eple i premie. Men hvert år kom julaften litt for ”brått” på og marsipangris ble handlet inn i siste liten, med lovnader om å prøve og få glasert et eple til neste jul. Men så langt kom vi aldri.

Når det gjaldt julemiddag hadde ikke Gabriela noen bestemt favoritt, men til dessert elsket hun is med lun, gjerne litt tykk saus, laget av fløte og melkesjokolade.

Hun likte å pynte seg i kjole eller skjørt på julaften. Håret måtte alltid være stelt. Hun var også tidlig opptatt av sko og var så stolt da hun fikk sine første sølvsko med hæler.

Gabriela julen 2008, 7 år gammel

Gabriela julen 2008, 7 år gammel

Vi gruet oss veldig til den første julen etter at vi hadde mistet Gabriela. Vi var til mange samtaler hos lege, psykiatriske sykepleiere og psykologer. Vi hadde store vanskeligheter med å ta stilling til hvordan og hvor vi skulle feire julen. Alle tradisjoner. Alle opplevelser. Uten Gabriela. Vi ble rådet til å forberede oss godt til alle juledagene. Planlegge hva vi skulle spise, hva vi skulle gjøre og hvem vi skulle være sammen med, og konsekvent forholde oss til dette. Vi ble oppfordret til fysisk aktivitet og mye frisk luft. Gjøre alt for å unngå uforutsette hendelser. Familien i Valdres tilbød oss å være sammen dem. Tanken på å skulle være borte fra huset vårt var vond. Tanken på og ikke kunne få være ved Gabrielas grav på julaften var uendelig vond. Samtidig så vi at å få være på et sted og med de samme folkene hele julen, nok ville være den beste løsningen for oss.

Juleforberedelser, som jo til tider kunne være ganske hektisk, men som vanligvis gav glede og mulighet for å gjøre ting sammen, ble nå forferdelig vanskelig å gjennomføre. Vi maktet ikke sende julekort. Vi pleide å sende bilde av begge ungene med nisseluer eller avbildet på reiser. Storebroren opplevde det vondt å skulle åpne kalendergaver. Det pleide å henge to gaver på rekkverket i trappa for hver av dagene i desember. Den julen var det et sett for lite.

Dra ut for å handle julegaver, se unge jenter med langt hår, henge rundt hverandre, fnise og kose seg, bære på poser med gaver fra sminke- og klesbutikker, opplevdes så opprivende og helt uholdbart sårt. Løsningen ble å gi selvlagde gaver samt penger til alle nevøer og nieser. Min mor pakket inn alle gavene for meg, det ble for tøft å skulle gjøre det selv. Jeg klarte heller ikke å skrive på til/fra-lappene. Hadde ikke vendt meg til tanken på at det nå skulle signeres med kun tre navn.

Vi pyntet minimalt til jul i huset, mest lys og noen engler. Julepynt som minnet om Gabriela eller pynt hun selv hadde laget var vondt å ha framme. Pakket det meste bort igjen. Storebroren ville gjerne ha juletre, så det fikk vi tak i. Vanligvis har jeg hatt en forestilling av hvordan den perfekte granen må se ut, men det betydde liksom ikke noe lengre. Vi brukte all juletrepynten. Alt det som Gabriela hadde vært med å lage. De ”gammeldagse” julekulene jeg hadde fått av henne i julegave. Jeg så på alle tingene, men samtidig ikke. Det ble for sårt og ”gå inn i det”, prøvde å holde følelsene på avstand.

Vi kjørte innom kirkegården før vi satt kursen mot Valdres. Graven var pyntet med engler, blomster og et lite juletre, dekorert med sølvtråd og stjerne i toppen. Vi tente lys hos henne og hadde avtalt med familien i Søgne om at de skulle tenne nytt lys på julaften. Det var stille i bilen de første timene. Vi hadde forberedt oss etter beste evne, men gruet oss likevel så veldig til dagene som lå foran oss! Jeg husker jeg satt og i kikket inn i vinduene på husene langs veien den siste biten før vi nådde målet. Så mennesker som pyntet juletre, levende lys og det blålige lyset fra TV-skjermer. Det som vanligvis gav meg en sitrende julestemning var nå blitt erstattet med en følelse av å revne av smerte innvendig. Kjenne på savnet. Tenke på det som skulle vært.

Familien i Valdres hadde lagt alt til rette for oss, og vi var blitt informert og hadde forberedt oss på planene som var lagt. De hadde redd opp til oss i annekset, slik at vi hadde mulighet for å trekke oss tilbake hvis vi hadde behov for det. Vi hadde et par fine skiturer, en tur i slalåmbakken, fikk muligheten til å hilse på alle hundene til venner av dem som drev med hundespann og vi spiste nydelig julemat. Julaften fikk vi besøk av fjellnissen. Julegavene ble åpnet, men jeg klarte ikke å lese alle koselige hilsener på kortene som fulgte med. Jeg forsøkte å distansere meg fra det. Var redd for å miste grepet, redd for å bryte sammen.

Vi sørget, men klarte å kose oss tross alt. Det gikk bedre enn vi hadde trodd i forkant, og Gabriela var med oss i tankene hele tiden.

Julen blir nok en av de vanskeligste høytidene i årene som kommer. Stadig «triggere» som vil utløse det intense savnet. Vi vil aldri mer være hele familien samlet. Det vil alltid være en som mangler, et barn for lite. Vi vil alltid mangle en bit av hjertet, men vi må lære oss å leve videre med smerten. Vi har bestemt oss for å forsøke å gjøre julen til fine dager for storebroren, og også for hans nye familie når den tid kommer. Vi kan ikke skru tiden tilbake. Vi må se framover. Og alltid med Gabriela i hjertet.

nisselue

Bloggen tar nå juleferie og vi ønsker alle våre lesere en fredfull jul.

Share

A parcel to our angel

We are sending
a dove to heaven,
with a parcel on it`s wings.
Be carefull when you open it,
it`s full of beautiful things.
Inside are a million kisses,
wrapped up in a million hugs.
To say how much we miss you,
and to send you all our love.

We hold you close within our hearts
and there you will remain.
To walk with us
throughout our lives,
until we meet again.

due

 

Share

Begravelsen

Hvordan planlegge en begravelse når man er i sjokk og fullstendig lamslått? Hvordan makte og planlegge begravelse for sitt eget barn? Man er i ferd med å synke ned i en bunnløs sorg, hvordan skal man da klare og holde fokus? Fra den ene dagen til den andre var vi gått fra å være en familie på fire, til en familie på tre. Og plutselig måtte vi ta helt absurde valg.

Heldigvis fantes det profesjonelle folk som kunne hjelpe oss gjennom dette, for oss, upløyde territoriet.

Tirsdag formiddag hadde vi vårt første møte med begravelsesagenten. Til tross for at vi ikke var i nærheten av å forstå at Gabriela var død, hadde vi gjort oss opp en del tanker om hvordan vi så for oss at begravelsen skulle være, men det var fortsatt mye som gjenstod. Og de idéene vi hadde, var kanskje ikke mulig å gjennomføre en gang. Men vi ble møtt av en ydmykhet, omsorg og enorm profesjonalitet, som gav oss tryggheten på at vi skulle få skape den fineste begravelsen vi kunne få til for Gabriela.

Det var viktig for oss at det skulle være et ungdommelig preg over begravelsen. Vi ønsket å bruke sanger fra hennes spilleliste. Sanger som vi hørte daglig fra rommet hennes. Begravelsen skulle gjenspeile Gabriela.

«River flows in you», var en av melodiene Gabriela ofte hørte på. Denne ble også spilt i hennes begravelse.

Det opplevdes opprivende og sårt å høre igjen musikken hennes, men vi måtte forsøke og holde fokus og velge sanger som skulle brukes som ventemusikk før seremonien startet, og også velge passende sanger til selve seremonien. Orgelmusikk i starten, én salme under og orgelmusikk i slutten, skulle imidlertid lage en fin ramme rundt seremonien i kirken.

Vi ønsket at Gabriela skulle begraves i Søgne gamle kirke, som ligger like i nærheten av hjemmet vårt. Det er en nokså liten kirke og i fare for at ikke alle som ønsket å følge henne i begravelsen skulle få plass, ble det foreslått å avholde begravelse seremonien i Søgne hovedkirke, for deretter kjøre i følge til Søgne gamle kirke for jordpåkastelse.

Jeg husker kun bruddstykker av møtet vi hadde med soknepresten, men jeg husker at det opplevdes vondt og uvirkelig å skulle sitte og mimre om Gabriela. Jeg var også redd for at vi skulle glemme viktige ting om henne. Redd for at vi i ettertid skulle komme på detaljer eller historier som burde vært med i minnetalen. Vi hoppet fram og tilbake i tid, fortalte fullstendig usammenhengende om Gabrielas liv i flere timer. Jeg husker vi var mektig imponert over hvordan presten hadde klart å gjenskape Gabrielas historie, da vi senere fikk oversendt minnetalen til gjennomlesing.

Det var viktig for oss å ta avstand fra rykteflommen og ikke la den prege begravelsen. Det var jo midlertidig konkludert med at Gabriela døde i en drukningsulykke, og det var det vi ville at folk skulle ha i tankene. Presten hørte gjennom de sangene vi hadde valgt til begravelsen, og fikk underveis inspirasjon til hva hun skulle si i talen.

Vi ønsket å ha minnestund for familie og venner etter begravelsen, men visste rett og slett ikke hvordan vi skulle finne krefter og tid nok til å få gjennomført planlegging av det også. Alle rundt oss hadde imidlertid uttrykt at vi måtte gi beskjed om det var noe de kunne gjøre for oss, så jeg foreslo at vi kunne høre med et vennepar om de kunne tenke seg å ta ansvar for å organisere minnestunden. De takket heldigvis ja til det og vi var trygge på at de ville gjøre sitt ytterste for at det skulle bli en fin sammenkomst.

Gabriela var 14 år, og vi hadde så smått kommet i gang med konfirmasjonsplanleggingen. Hun var ikke tilhenger av høytidelige selskaper med langbord dekket av hvite duker. Det ble for stivt. Hun syntes alltid det var så koselig i bursdagsselskaper, når vi pleide å dekke småbord i hagen, gjerne med duker i forskjellige farger og spise grillmat. Hun hadde ønske om en slik uhøytidelig ramme rundt konfirmasjonen også.

Det ble naturlig å ta utgangspunkt i dette når minnestunden skulle planlegges og det ble dekket småbord til nærmere 90 gjester med fargerike servietter og lys, og selvfølgelig i tillegg dekorert med sommerfugler, som hun var så glad i.

Etter at Gabriela var returnert fra Oslo siste gangen, kom begravelsesagenten innom oss igjen for en siste gjennomgang før begravelsen. Storebroren hadde ønske om å bære kisten, og sammen med en fetter skulle i tillegg fire onkler bære. Gabriela skulle legges i en hvit kiste og blomster i rosatoner formet som hjerter var bestilt. Jeg husker at jeg tenkte at alt måtte være perfekt. Gabriela fortjente den fineste begravelse. Hva hvis det plutselig oppstod kluss med avspilling av musikken under seremonien? Vi ble beroliget med at alle forhåndsregler var tatt og at alt kom til å gå fint.

Vi måtte finne frem klær vi ville at Gabriela skulle ha på seg før hun skulle legges i kisten. Jeg hadde ikke orket å gå inn på rommet hennes etter at hun ble funnet død, så det var vanskelig da å skulle inn å gå igjennom klærne hennes. Rommet luktet Gabriela. Jeg la ansiktet ned i puta hennes og kunne fortsatt kjenne lukten av henne. Jeg fant fram en kjole hun hadde kjøpt for sparepengene sine, og som hun var så stolt av. Den hadde sort skjørt med hvit- og sortmønstret overdel. ”Pensko” var det ikke akkurat flust av i skapet hennes, så jeg valgte et par hvite Converse-sko. De var ikke helt rene og jeg tenkte at det var litt flaut å skulle vise disse til begravelsesagenten, men det første han uttrykte var at ”disse ser jeg hun har vært glad i”.

Da vi hentet Gabriela i Colombia, fikk hun med seg et brev som hennes biologiske mor hadde skrevet til henne. Dette brevet lot vi Gabriela ha med seg i kisten. Da hun var liten hadde hun to kosedyr som var med henne over alt. En skilpadde hun kalte Jean Paul og delfinen Delfi. Disse to hadde hun spart på, de lå i skuffen under sengen hennes og disse skulle få følge henne også denne gangen.

Kvelden før begravelsen var vi så forberedt på morgendagen som vi kunne. Vi hadde hørt gjennom sangene mange ganger. Programmet hadde ligget på stuebordet i flere dager. Minneordene hadde vi lest så mange ganger at vi kunne dem nesten utenat. Vi var informert om alt som skulle skje i begravelsen. Ingenting skulle komme som en overraskelse. Dette var viktig for oss slik at vi skulle klare og ”være til stede”. Vi ville huske alt. Ikke bryte sammen. Ikke tenke tilbake på begravelsen som et tåkehav. Som et vakuum. Jeg husker jeg fikk råd av ei venninne om å fokusere på rolig pust og f.eks. ”klype meg i armen” dersom tankene falt ut. Sistnevnte var ment som påminnelse om et ønske om å være 100 % tilstede i Gabrielas begravelse. Jeg ville høre alt, se alt og føle alt.

Jeg hadde funnet fram et av Gabrielas smykker, et colombiansk gullsmykke dekorert med en liten smaragd. Dette smykket skulle jeg å ha på meg i begravelsen.

På selve dagen, 4. September 2015, var det solskinn og varmt. Tiden før vi satt oss i bilen mot kirken er mer eller mindre visket bort.

Da vi ankom kirken ble vi møtt av begravelsesagenten. Soknepresten var blitt syk, men de hadde fått tak i stedfortreder som skulle komme direkte fra begravelse i en annen kirke.

Kisten til Gabriela, i Søgne hovedkirke

Kisten til Gabriela, i Søgne hovedkirke

Blikket mitt festet seg med en gang på den hvite kisten. Det var uvirkelig og helt umulig å forstå at det var Gabriela som lå der. Kirken var pyntet med lys og et hav av blomster. Vakkert. Stillhet.

Det var fint å se kirken bli fylt av mennesker som ville følge Gabriela til hennes siste hvilested, mennesker som hun hadde betydd mye for, og mennesker som ville støtte oss som hadde mistet henne. Det var fint å få gitt klem til dem som gråt. Selv klarte vi ikke å gråte.

Jeg kjente en indre varme da musikken hennes begynte å spille. Vi satt med storebroren i mellom oss. Holdt hverandre i hendene. Vi var tilstede! Ønsket at musikken aldri skulle ta slutt.

program

Programheftet fra begravelsen

Da presten begynte å lese minneordene, husker jeg at jeg tok tak i Gabrielas smykke. Fokuserte. Jeg kjente at hjertet mitt slo. Ikke raskt, men kraftig. Jeg var rolig. Tittet stadig bort på den hvite kisten, men forstod ikke.

”Deg være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden” var budskapet i prestens tale. Hilsenene på samtlige kranser og buketter ble lest opp. Gabrielas musikk ble spilt. Det ble en høytidelig, men samtidig ungdommelig seremoni som gjenspeilte Gabriela. Det ble den fineste begravelsen. Det fortjente hun.

Kisten ble båret ut. Det var uendelig sårt å se storebroren bære sin døde søster.

Alle blomstene ble tatt med, og så kjørte hele begravelsesfølget etter båren, sakte, fra hovedkirken, gjennom sentrum, forbi huset vårt hvor flagget vaiet på halv stang, og frem til Søgne gamle kirke. En verdig reise.

Vi samlet oss rundt kisten på kirkegården. Hele skoletrinnet, samt alle barna i familien la ned hver sin rose, før pappaen sammen med onklene senket kisten. Jeg gråt, men tårene var tørre. Jeg så smerten hos andre, så de gråt, men lyden var skrudd av. Det var over. Gabriela var begravd. Og vi klarte å være tilstede. Og det ble den fineste begravelsen.

Kisten ved Søgne gamle kirke

Kisten ved Søgne gamle kirke

Kondolanser og varme klemmer. Det gjorde godt å holde rundt Gabrielas venner og vi var takknemlige for at den lokale ungdomsklubben hadde åpnet dørene, slik at de kunne være sammen i minnestund etter begravelsen. Det gjorde godt å kjenne omsorgen fra familie, venner og kollegaer. Det var godt bare å være igjen på kirkegården, vi kunne senke skuldrene, samtidig som det var vanskelig å skulle bryte opp.

Etter en lang begravelse med mange inntrykk, var det fint å samles i arbeidskirka på Langenes til en minnestund. Fargerike småbord. Fine blomster. Sommerfugler. Det ble servert supper og hjemmebakte kaker. Bilder av vår livsglade jente rullet over en TV-skjerm, og vi følte at hun var med oss hele tiden. Det var god stemning og praten gikk lett. Vi kunne le. Uhøytidelig og helt i Gabrielas ånd. Dypt takknemlige over hjelp til en fin avslutning.

Begravelsen ble slik vi hadde sett for oss, men ikke visste vi da at det satt en drapsmann på galleriet i kirken, og overvar det hele.

Share

Savn

Det å savne

Det er et privilegium

å kjenne savn.

Vondt ja og tungt.

Men det forteller

om en nærhet som var.

Om varme, lys

og latter.

Det å savne er

den andre siden

av det å ha fått.

Å ikke kjenne savn,

ville vært å

aldri ha elsket.

– Bente Bratlund Mæland –

Bildet av Alma Gabriela er tatt sommeren 2001 i Colombia. Her er hun ca. 8 uker gammel

Bildet av Alma Gabriela er tatt sommeren 2001 i Colombia. Her er hun ca. 8 uker gammel

Neste innlegg kommer om en uke.

Share