Stikkordarkiv: 2017

«Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide»

Førstkommende onsdag, den 25.oktober, slipper forfatteren Jon Gangdal og forlaget Prego Mobile ut boken: «Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide».

Noen kommer til å bli drept – Når barn ikke får hjelp i tide.

Dette skriver forlaget om boken:

«Dette er historien om Søgne-saken, der en 14 år gammel gutt drepte sin jevngamle venninne Alma Gabriela Knutsen – med fullt overlegg. Denne boken viser hvor svakt barns rettigheter står i Norge. I stedet for å samarbeide om det barna faktisk trenger, sitter barnevern, helsevesen og utdanningsapparatet på hver sin tue av makt – inngjerdet av misforstått taushetsplikt, som ingen greier å gjøre noe med. Kan det være fordi man tror at barna har hele livet foran seg?»

 

Boken vil være tilgjengelig i bokhandlere og nettbutikker. Du kan bl.a finne den her:

https://pregomobile.no/produkt/noen-kommer-til-a-bli-drept/

Vi legger fortløpende ut informasjon om saker og hendelser som kommer i kjølvannet av denne bokutgivelsen.

 

 

 

Share

2 år gått…likevel så nært!

Det er i dag 2 år siden Gabriela ble revet fra oss. 2 år siden vi opplevde det største mareritt en familie kan oppleve, og drapet på vår nydelige Gabriela oppleves fortsatt tidsmessig så brutalt nært.

Gabrielas grav ved Søgne gamle kirke

I søken etter bilder til dagens blogginnlegg, tok jeg meg selv i å bla gjennom årets sommerbilder på telefonen for å se om jeg kunne finne et passende bilde av Gabriela. Jeg bladde og bladde, og måtte så uendelig langt tilbake før jeg fant et bilde av henne. Da først forstod jeg at selv om tiden går sin gang, timer blir dager, dager blir uker, uker blir måneder og måneder blir til år, så har det vonde fryst seg fast og deler av livet står faktisk helt stille.
Har du noen gang opplevd å ha mareritt? Opplevd å ha en grusom drøm hvor du faktisk drømmer at du forstår at det er en drøm -og i drømmen roper etter hjelp, i håp om at noen hører deg og kan vekke deg? For så å våkne svett og forvirret, men samtidig takknemlig for at det bare var en drøm?

Ofte har jeg så inderlig ønsket at den grusomme hendelsen 27.08.15 og dagene etterpå bare var en slik drøm, et mareritt i det underbevisste som man ikke trenger å kjempe seg gjennom, dag etter dag.

Gabriela var første jente i Kristiansand fekteklubb

Tidligere kunne jeg våkne på morgenen, mer eller mindre uthvilt og klar for en ny dag med nye opplevelser. Ofte våkner jeg nå fullstendig tappet for energi og spør meg selv: Hva er vitsen med å stå opp? Hva er vitsen med å hele tiden bruke krefter på å mobilisere for å komme seg gjennom dagen? Hva er vitsen med å bruke tid og krefter på andre.

Gabriela var alltid opptatt av rettferdighet og stod hele tiden opp for de svake. Nettopp derfor, i Gabrielas ånd, makter vi å stå opp hver dag, og vil forhåpentligvis med våre erfaringer og det vi har lært i etterkant av drapet, kunne bidra til at barn og unge skal få oppleve at det er trygt å vokse opp i bygda. Vi famler i ukjent terreng. Hvem kontakter vi med våre innspill? Hvorfor tar det så lang tid før vi får svar? Kan ikke bare de bestemmende organer hive seg rundt å gjøre de endringer som skal til? Vi har ikke erfaring med verken juridisk eller politisk terminologi. Vi har kompetanse på å være foreldre til et drept barn og bruker vårt språk. Budskapet kommer fram, og det er det viktigste. Vi opplever at ting tar tid og vi når ikke gjennom hos alle med våre innspill og ideer. Men vi gir ikke opp. Hvis det butter i mot, så tar vi et steg tilbake, tar skikkelig sats, for så å gå på igjen med full kraft. Vi presser på hele tiden. Selv om vi opplever å leve nærmest i en boble, så er det dette arbeidet som bidrar til å gi livet mening.

Alle merkedager oppleves sårt. Første dag for Gabrielas trinn på videregående skole, var en av dem. På vei til jobb så jeg forventningsfulle og spente ungdommer stå i kø for å komme inn på bussen på Tangvall. Hvordan hadde Gabriela opplevd den spesielle dagen? Hvilken skole hadde hun vært på vei til, og hadde hun vært like forventningsfull som alle de andre?
Datoen for når Gabriela forsvant, den dagen hun ble funnet omkommet og fram til datoen da hun ble bekreftet drept er, og vil nok alltid være de verste merkedagene.

Man opplever seg selv tom og kraftløs, samtidig som hodet jobber på høygir med tanker og bilder jagende ut og inn. Ikke så intenst som før kanskje, men det er der hele tiden.

Det er vanskelig å holde tak i minner. De sklir på en måte ut, noen ganger ubevisst, men ofte fordi savnet er så stort og smertefullt at man ikke makter å stå i det. Minner som man i utgangspunktet skal glede seg over, klarer vi ikke å håndtere, ikke ennå. Og det plager oss.
Fortsatt er det vanskelig å forsone seg med at Gabriela er borte. Det er så utenkelig at noen skal ha hatt ønske om å ta livet av henne. Hva kan være bakenforliggende årsak til at et barn ønsker å drepe? Og hvordan kunne det verst tenkelige finne sted i trygge Søgne?
Vi søker hele tiden svar. Vi trenger å forstå sammenhengen. Hvor sviktet det?

Jon Gangdal er en forfatter med et brennende engasjement for barns rettigheter og har en uvurderlig interesse i å belyse svakheter i systemer som forhindrer at dette ivaretas.
Vi er takknemlige for at han har engasjert seg i denne saken og ser fram til bokslipp i løpet av oktober.

Share

En 16 års-dag som skulle vært.

I dag, den 5. mai vil for oss og trolig mange andre alltid være en veldig spesiell dato. På nettopp den datoen, for 16 år siden, så verdens vakreste, colombianske, jente dagens lys for første gang.

Gabrielas første fødselsdagsgave var et lekekjøkken i plast, med gryter, sleiver og det som hører med. Hun fikk god hjelp av en stolt storebror til å åpne den store pakken som ventet henne da hun våknet på 1.års dagen sin. På ettermiddagen var det duket for familieselskap med kaker og enda flere gaver. Hun forstod nok ikke helt at det var henne som var midtpunktet den dagen, virket litt undrende til det hele, men pakket ivrig opp den ene gaven etter den andre. Og selvfølgelig med god hjelp fra storebroren. Klær, dukke, duplo og dukkeseng, samt dukkeklær som oldemor hadde laget, var noen av gavene hun fikk. Sliten av lek og mye oppmerksomhet, var det godt å kunne ta med seg smokken og krype opp i et fang utpå kvelden.

Gabriela pakket ivrig opp den ene gaven etter den andre. Og selvfølgelig med god hjelp fra storebroren

Det ble senere en tradisjon, med frokost, fødselsdagssang og gaver på sengen. Hun gledet seg i mange dager til fødselsdagen og våknet gjerne før oss, men ble liggende i sengen og late som om hun sov, for så å virke veldig overrasket da vi begynte å synge. Jeg husker ikke sikkert når, men ett år hadde vi kjøpt sykkel til henne. Den var hvit, med detaljer i limegrønt. Vi hadde gjemt den i lekehytta i hagen kvelden før, den var for stor til å overrekkes på senga. Vi lagde rebusløp, hvor løsningen viste vei til lapper med nye rebusoppgaver gjemt rundt i huset, og som da til slutt endte opp på gjemmestedet. Dette ble startskuddet for en helt ny fødselsdagstradisjon. Hvert år ble det laget rebusoppgaver, og ungene løp rundt i og utenfor huset til gaven var funnet.

Gabriela syntes det var stor stas å invitere barnehage- og klassevenninner til selskap. De første årene med sjørøvertema.  Da dykket hun ned i storebrorens utvalg av kaptein Sabeltann-effekter og kledde seg opp med tørkle på hodet, øyelapp , Sabeltann-frakk og med påmalt bart og hendene dekorert med ”diamantringer”. Gullpenger av sjokolade og kake som så ut som skattekiste, stod naturligvis på menyen. Senere var det prinsessebursdag som gjaldt. Yndige små jenter satt så pyntelig rundt bordet, iført nydelige, pastellfargede prinsessekjoler, med så mye stikkende tyll at det var rent imponerende at de holdt ut med å ha dem på seg hele kvelden.

Gabrielas første fødselsdagsgave var et lekekjøkken i plast, med gryter, sleiver og det som hører med.

På barneskolen var det 11 jenter og 6 gutter i Gabrielas klasse, mange av dem med svært sterke meninger. Det kunne derfor være en stor utfordringer å arrangere selskaper der alle barna var sånn noenlunde fornøyde. Husker hun sa en gang, da det nærmet seg fødselsdagen, at nå orket hun ikke alle intrigene mer,  hun var lei av å ikke selv kunne få bestemme hvem som skulle inviteres uten å ta hensyn til hvem som kunne omgås best med hvem, så hun valgte å droppe barneselskaper. Derfor ble siste fødselsdagen hennes i Søgne feiret med bading i Mandal svømmehall, etterfulgt av overnattingsfest hjemme i kjellerstua.

Vi opplevde stort sett alltid å ha fint vær rundt hennes dag, så familieselskapene ble ofte feiret med grilling i hagen. Dette var en tradisjon hun satte stor pris på. Enkelt og uformelt.

Det å fylle 16 år, oppleves stort for mange ungdom, da man da er gammel nok til å øvelseskjøre og gammel nok til ta mopedlappen. Gabrielas store ønske var å farte rundt på en rosa scooter. Og hadde hun levd i dag, så er jeg sikker på at hun hadde brukt konfirmasjonspengene sine på å gå til anskaffelse av nettopp en slik. Det hun bestemte seg for, ble som regel alltid gjennomført.

Våren i 10.klasse er også tiden hvor man skal gjøre valg for videre utdannelse. Gabriela hadde snakket om at hun ville søke Medier og kommunikasjon, i likhet med storebroren, så jeg tror med stor sikkerhet at hun hadde satt det som førstevalg. Hun var svært kreativ, likte å skape ting, likte å fotografere, hadde interesse for film og var flink med webdesign. Og jeg tror hun ville ha trivdes godt på den skolen.

Det er uendelig sårt å tenke på at ingenting av alt det som skulle bli, blir noe av. Det er vanskelig å styre unna tanker om hva hun går glipp av. Disse tankene overstyrer dessverre fortsatt gleden over alt det fine hun faktisk fikk oppleve mens hun levde, og alt vi fikk gleden av å oppleve sammen med henne, og som har skapt så gode minner.

Vi tynges av tristhet. Selv om vi ofte har fine opplevelser sammen med venner, familie og kolleger, kan le og ha det trivelig, er det vanskelig å finne den store gleden i noe. Et mørkt slør henger liksom over oss hele tiden.

Pyntet og klar for fødselsdagsfest

Jeg tror jeg har klart å forsone meg med at Gabriela ikke lever lenger, men at en person har forårsaket hennes død, at vi har fått oppleve ondskap på så nært hold, er det vanskelig å forholde seg til. Hele tiden dukker det ukontrollert opp bilder av henne, bilder fra når hun levde, bilder fra når vi fikk beskjed om at hun var funnet omkommet, bilder fra da vi så henne død, og det trigges av hver minste ting. Flere ganger om dagen tvinger jeg disse bildene bort, det knyter seg i magen når jeg tenker på at hun ikke kommer tilbake, og jeg makter ikke dvele ved det tunge. Man tappes for energi. Alt som tidligere gikk på automatikk, må det nå mobiliseres krefter til.

Vi har tenkt mye og snakket litt om hvordan vi vil markere denne dagen. Det skulle vært en gledens dag, men føles som en sorgens dag. Kan man likevel flagge for å feire at Gabriela ble født denne datoen? Skal vi dekke småbord i hagen i all enkelhet? Kan dagen benyttes til å samles for å minne Gabriela? Skal vi grille biff, servere is med sjokoladesaus og avslutte med Pavlova-kake? Det som var favorittene hennes. Vi vet ikke, er ikke klare  for det ennå. Kanskje i fremtiden en gang, når ikke alt er så sårt. I dag pynter vi graven med blomster og lys og så får vi se hva fremtiden bringer.

Jeg tror uansett vi i fremtiden alltid vil ha Gabriela med oss i dagliglivet. Hun vil fortsatt påvirke valgene vi gjør hver eneste dag. Både de helt enkle, men også de vanskelige. Jeg tror vi hele tiden vil tenke på hva Gabriela hadde syntes om ting som kommer til å skje i fremtiden, og hvordan hun hadde håndtert det. Men det er vel naturlig, når man tenker på hvor stor del av oss hun egentlig er.

Og på den måten forblir hun levende gjennom oss for alltid.

Share