Stikkordarkiv: skole

«Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide»

Førstkommende onsdag, den 25.oktober, slipper forfatteren Jon Gangdal og forlaget Prego Mobile ut boken: «Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide».

Noen kommer til å bli drept – Når barn ikke får hjelp i tide.

Dette skriver forlaget om boken:

«Dette er historien om Søgne-saken, der en 14 år gammel gutt drepte sin jevngamle venninne Alma Gabriela Knutsen – med fullt overlegg. Denne boken viser hvor svakt barns rettigheter står i Norge. I stedet for å samarbeide om det barna faktisk trenger, sitter barnevern, helsevesen og utdanningsapparatet på hver sin tue av makt – inngjerdet av misforstått taushetsplikt, som ingen greier å gjøre noe med. Kan det være fordi man tror at barna har hele livet foran seg?»

 

Boken vil være tilgjengelig i bokhandlere og nettbutikker. Du kan bl.a finne den her:

https://pregomobile.no/produkt/noen-kommer-til-a-bli-drept/

Vi legger fortløpende ut informasjon om saker og hendelser som kommer i kjølvannet av denne bokutgivelsen.

 

 

 

Share

En 16 års-dag som skulle vært.

I dag, den 5. mai vil for oss og trolig mange andre alltid være en veldig spesiell dato. På nettopp den datoen, for 16 år siden, så verdens vakreste, colombianske, jente dagens lys for første gang.

Gabrielas første fødselsdagsgave var et lekekjøkken i plast, med gryter, sleiver og det som hører med. Hun fikk god hjelp av en stolt storebror til å åpne den store pakken som ventet henne da hun våknet på 1.års dagen sin. På ettermiddagen var det duket for familieselskap med kaker og enda flere gaver. Hun forstod nok ikke helt at det var henne som var midtpunktet den dagen, virket litt undrende til det hele, men pakket ivrig opp den ene gaven etter den andre. Og selvfølgelig med god hjelp fra storebroren. Klær, dukke, duplo og dukkeseng, samt dukkeklær som oldemor hadde laget, var noen av gavene hun fikk. Sliten av lek og mye oppmerksomhet, var det godt å kunne ta med seg smokken og krype opp i et fang utpå kvelden.

Gabriela pakket ivrig opp den ene gaven etter den andre. Og selvfølgelig med god hjelp fra storebroren

Det ble senere en tradisjon, med frokost, fødselsdagssang og gaver på sengen. Hun gledet seg i mange dager til fødselsdagen og våknet gjerne før oss, men ble liggende i sengen og late som om hun sov, for så å virke veldig overrasket da vi begynte å synge. Jeg husker ikke sikkert når, men ett år hadde vi kjøpt sykkel til henne. Den var hvit, med detaljer i limegrønt. Vi hadde gjemt den i lekehytta i hagen kvelden før, den var for stor til å overrekkes på senga. Vi lagde rebusløp, hvor løsningen viste vei til lapper med nye rebusoppgaver gjemt rundt i huset, og som da til slutt endte opp på gjemmestedet. Dette ble startskuddet for en helt ny fødselsdagstradisjon. Hvert år ble det laget rebusoppgaver, og ungene løp rundt i og utenfor huset til gaven var funnet.

Gabriela syntes det var stor stas å invitere barnehage- og klassevenninner til selskap. De første årene med sjørøvertema.  Da dykket hun ned i storebrorens utvalg av kaptein Sabeltann-effekter og kledde seg opp med tørkle på hodet, øyelapp , Sabeltann-frakk og med påmalt bart og hendene dekorert med ”diamantringer”. Gullpenger av sjokolade og kake som så ut som skattekiste, stod naturligvis på menyen. Senere var det prinsessebursdag som gjaldt. Yndige små jenter satt så pyntelig rundt bordet, iført nydelige, pastellfargede prinsessekjoler, med så mye stikkende tyll at det var rent imponerende at de holdt ut med å ha dem på seg hele kvelden.

Gabrielas første fødselsdagsgave var et lekekjøkken i plast, med gryter, sleiver og det som hører med.

På barneskolen var det 11 jenter og 6 gutter i Gabrielas klasse, mange av dem med svært sterke meninger. Det kunne derfor være en stor utfordringer å arrangere selskaper der alle barna var sånn noenlunde fornøyde. Husker hun sa en gang, da det nærmet seg fødselsdagen, at nå orket hun ikke alle intrigene mer,  hun var lei av å ikke selv kunne få bestemme hvem som skulle inviteres uten å ta hensyn til hvem som kunne omgås best med hvem, så hun valgte å droppe barneselskaper. Derfor ble siste fødselsdagen hennes i Søgne feiret med bading i Mandal svømmehall, etterfulgt av overnattingsfest hjemme i kjellerstua.

Vi opplevde stort sett alltid å ha fint vær rundt hennes dag, så familieselskapene ble ofte feiret med grilling i hagen. Dette var en tradisjon hun satte stor pris på. Enkelt og uformelt.

Det å fylle 16 år, oppleves stort for mange ungdom, da man da er gammel nok til å øvelseskjøre og gammel nok til ta mopedlappen. Gabrielas store ønske var å farte rundt på en rosa scooter. Og hadde hun levd i dag, så er jeg sikker på at hun hadde brukt konfirmasjonspengene sine på å gå til anskaffelse av nettopp en slik. Det hun bestemte seg for, ble som regel alltid gjennomført.

Våren i 10.klasse er også tiden hvor man skal gjøre valg for videre utdannelse. Gabriela hadde snakket om at hun ville søke Medier og kommunikasjon, i likhet med storebroren, så jeg tror med stor sikkerhet at hun hadde satt det som førstevalg. Hun var svært kreativ, likte å skape ting, likte å fotografere, hadde interesse for film og var flink med webdesign. Og jeg tror hun ville ha trivdes godt på den skolen.

Det er uendelig sårt å tenke på at ingenting av alt det som skulle bli, blir noe av. Det er vanskelig å styre unna tanker om hva hun går glipp av. Disse tankene overstyrer dessverre fortsatt gleden over alt det fine hun faktisk fikk oppleve mens hun levde, og alt vi fikk gleden av å oppleve sammen med henne, og som har skapt så gode minner.

Vi tynges av tristhet. Selv om vi ofte har fine opplevelser sammen med venner, familie og kolleger, kan le og ha det trivelig, er det vanskelig å finne den store gleden i noe. Et mørkt slør henger liksom over oss hele tiden.

Pyntet og klar for fødselsdagsfest

Jeg tror jeg har klart å forsone meg med at Gabriela ikke lever lenger, men at en person har forårsaket hennes død, at vi har fått oppleve ondskap på så nært hold, er det vanskelig å forholde seg til. Hele tiden dukker det ukontrollert opp bilder av henne, bilder fra når hun levde, bilder fra når vi fikk beskjed om at hun var funnet omkommet, bilder fra da vi så henne død, og det trigges av hver minste ting. Flere ganger om dagen tvinger jeg disse bildene bort, det knyter seg i magen når jeg tenker på at hun ikke kommer tilbake, og jeg makter ikke dvele ved det tunge. Man tappes for energi. Alt som tidligere gikk på automatikk, må det nå mobiliseres krefter til.

Vi har tenkt mye og snakket litt om hvordan vi vil markere denne dagen. Det skulle vært en gledens dag, men føles som en sorgens dag. Kan man likevel flagge for å feire at Gabriela ble født denne datoen? Skal vi dekke småbord i hagen i all enkelhet? Kan dagen benyttes til å samles for å minne Gabriela? Skal vi grille biff, servere is med sjokoladesaus og avslutte med Pavlova-kake? Det som var favorittene hennes. Vi vet ikke, er ikke klare  for det ennå. Kanskje i fremtiden en gang, når ikke alt er så sårt. I dag pynter vi graven med blomster og lys og så får vi se hva fremtiden bringer.

Jeg tror uansett vi i fremtiden alltid vil ha Gabriela med oss i dagliglivet. Hun vil fortsatt påvirke valgene vi gjør hver eneste dag. Både de helt enkle, men også de vanskelige. Jeg tror vi hele tiden vil tenke på hva Gabriela hadde syntes om ting som kommer til å skje i fremtiden, og hvordan hun hadde håndtert det. Men det er vel naturlig, når man tenker på hvor stor del av oss hun egentlig er.

Og på den måten forblir hun levende gjennom oss for alltid.

Share

Ut og inn av virkeligheten.

En fremmed bil kjørte inn på gårdsplassen. Det var vakthavende lege i sin karakteristiske røde beredskapsjakke som kom. Han hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet og jeg skjønte med en gang hva det gjaldt. Verden raste virkelig sammen.  Det kunne ikke være sant!

Det har alltid vært min største skrekk å plutselig få politi eller lege på døra med beskjed om at noe alvorlig har skjedd barna eller annen nær slektning.

Det kunne jo ikke være vår Gabriela som var funnet omkommet i elva!

Synet av pappaen som knekker sammen på trappa sitter fortsatt som spikret i hukommelsen.

Legen førte oss inn på soverommet vårt, bort fra alle de andre, og satt sammen med oss en god stund. Jeg prøvde å forstå hva legen sa, men ordene ville ikke feste seg. Fra stuen lød høylytt krampegråt fra familie og venner.

Storebroren satt alene i kjellerstuen, ennå uvitende, og legen fulgte med oss ned for å overbringe den tragiske beskjeden. Det forvirrede og samtidig fortvilte uttrykket i storebrorens øyne kommer jeg aldri til å glemme. Det knytter seg innvendig og tårene presser på hver gang jeg tenker på det.

Så ble jeg nærmest ubevisst trukket ut av virkeligheten. Jeg ble vitne til en ”film” som utspant seg, og som vi var delaktige i, men som jeg samtidig så fra utsiden. I flere dager ble jeg vekselvis trukket inn og ut av denne ”filmen”. Jeg var i sjokk og fullstendig handlingslammet.

Legen anbefalte oss å tenne lys og legge ned blomster ved elvebredden hvor hun ble funnet. Det var en vakker plass. Stillhet. Jeg ville gråte, men klarte det ikke. Forstod ikke.

20150903_144913

Funnstedet ved Søgneelva, kun noen hundre meter fra Gabrielas hjem

Stuen ble fylt av venner og familie i sjokk og fortvilelse. Det ble tent lys for Gabriela. For meg ble det upassende å snakke om annet enn Gabriela. Tanker og ord skulle dreie seg om henne. Kun henne. Latter var uhørt, selv om balansen mellom gråt og latter er hårfin.

Politiet trengte samme kveld en endelig bekreftelse på at det var Gabriela de hadde funnet omkommet, noe vi foreldre på det tidspunktet ikke var i stand til å ta hånd om selv. Det ble derfor en onkel og farfaren hennes som måtte ta den tunge oppgaven.

Sent på kvelden kom et vennepar som selv hadde mistet sin lille datter for flere år tilbake. Det var et sterkt møte. De rådet oss til å takke ja til all hjelp vi ble tilbudt.”Dere trenger profesjonell hjelp til å sortere alle tankene. Dere kommer til å oppleve et kaotisk tankejag. Noen tanker må ikke få grobunn, men plasseres i skuffer som aldri skal åpnes, andre tanker i skuffer som kan åpnes av og til, og resten av tankene i skuffer som kan stå åpne hele tiden.”De anbefalte oss også å delta på alt av tilstelninger rundt Gabrielas bortgang. ”Husk at dere får bare èn sjanse”.

Gabriela skulle sendes til obduksjon i Oslo dagen etter, så søndag formiddag var det ordnet anledning for oss til å se henne en siste gang før de kjørte henne av gårde. Jeg hadde aldri sett et dødt menneske før. Det virket så utrolig skremmende og jeg var bekymret for hvordan jeg kom til å reagere. Gabrielas mormor og en tante ønsket å være med og se henne. Resten av familien maktet ikke å se henne død, de ville heller huske henne slik hun hadde vært da hun var i live.

Stemningen på vei til Kristiansand var veldig spesiell. Jeg husker jeg satt i baksetet og kikket ut av bilvinduet. Utenfor levde verden videre som om ingenting var skjedd. Inni bilen stod tiden fullstendig stille.

Hun var så nydelig der hun lå, med et hvitt klede over seg. Det flotte håret hennes var fortsatt fuktig og viltert. Vi tok på henne. Kysset henne. Det så ut som om hun sov. Kunne hun ikke bare våkne? Ta oss ut av denne vonde drømmen?

Rammen rundt var stemningsfull. Det var så stille. Jeg husker Brunners maleri, det med alle stearinlysene, hang på veggen over henne. Og jeg tenkte at alle disse lysene skinte for vår Gabriela.

Frank Brunner "Lys"

Frank Brunner – Litografi fra serien «Lys».

Det var forferdelig vanskelig å løsrive seg. Tanken på å aldri skulle få se henne igjen var hjerteskjærende brutal og uutholdelig. Tanken på aldri kunne få holde henne i armene igjen. Aldri få gitt henne en klem. Aldri mer få se henne smile. Aldri mer få høre latteren hennes. Tanken på at vi ikke var der for henne da hun døde. At hun døde alene. At hun ikke var omslynget av våre trygge armer da hun måtte gi slipp på livet.  Uendelig vondt.

De neste dagene ”datt” det inn folk hjemme hos oss, våre venner, venninner av Gabriela, kolleger og familie. Stuen bugnet av blomster. Noen kom også med mat. Det var folk rundt oss hele tiden. Telefoner og meldinger med kondolanser tikket inn ustanselig. Det var viktig for oss å åpne dørene slik at alle som ønsket å dele sin medfølelse kunne få anledning til det. Og det føltes godt for oss å ha den massive støtten rundt oss. Totalt utslitte klarte vi heldigvis å få sove på nettene slik at vi kunne samle krefter til en ny dag i ukjent farvann. Mange ting, som f.eks. å spise ble uviktig, men min søster flyttet inn til oss og sørget for oss hele døgnet.

For storebroren, som var 17 år, ble det for mye. Han orket ikke så mye folk rundt seg hele tiden. Syntes det var vanskelig med alle som gråt. Taklet ikke all medfølelsen fra alle voksne som kom hjem til oss. Han hadde behov for å snakke med kjæresten sin i USA og han hadde behov for å være med vennene sine. De nærmeste vennene hans etablerte seg rundt han og var sammen med han hver dag etter skolen, til sent på kvelden. Han ønsket ingen stor markering av lillesøsterens bortgang på skolen, men han ville gjerne at det skulle tennes et lys.

Legen var hos oss flere ganger om dagen de første dagene. Han satte oss i kontakt med begravelsesagent, prest og fastleger, som for øvrig var tilgjengelige hele døgnet. Det var etablert et kriseteam rundt dødsfallet og vi var tidlig i samtale med psykiatriske sykepleiere.

Søndag kveld ble det arrangert minnestund/åpen kirke, hvor de som ønsket kunne samles og tenne lys for Gabriela. Det var uendelig sårt og trist, men samtidig godt å treffe alle som Gabriela hadde betydd så mye for, både unge og voksne. Det ble ikke sagt så mye, men mange varme klemmer, og det var fint bare å få være sammen.

Vi fulgte de rådene vi hadde fått den første kvelden og takket også ja til å være med på foreldremøte i Gabrielas klasse. Lærerne orienterte om hvordan elevene hadde blitt tatt hånd om første skoledag etter at hun ble funnet omkommet, og på hvilken måte de hadde markert hennes bortgang. Det stod en ledig skrivepult i klasserommet med bilde av Gabriela og blomster og lys. Alle hadde fått anledning til å skrive i minneprotokollen, som vi i ettertid fikk overbragt fra skolen. I tillegg hadde alle medelevene hennes skrevet et personlig brev til henne som ble puttet i hver sin konvolutt. Det ble laget et lite bål i skolegården og spilt Gabrielas favorittmusikk.  Så kunne hver og en legge brevet i flammene og se det brenne opp, og ordene de hadde skrevet forble mellom den enkelte selv og Gabriela.  Lærerne fortalte at det var fint å se det gode samholdet elevene hadde hatt i den vanskelige tiden.

minnebok ved en av skolene i Søgne

Minnebok ved en av skolene i Søgne

Gabriela hadde ingen synlige skader da hun ble funnet og politiet hadde på det tidspunktet ingen mistanke om at det hadde foregått noe kriminelt. De konkluderte med at det var en drukningsulykke og den foreløpige obduksjonsrapporten kunne bekrefte at dødsårsaken var drukning.

Det florerte imidlertid en del rykter og vi mener å huske at det var lensmannen som kom innom oss for å fortelle at de hadde mistanke om at det kunne være hold i noen av disse ryktene, og de ville derfor returnere Gabriela til Oslo igjen for utvidet obduksjon. Vi ble bedt om å  holde kortene tett til brystet og selv om det selvfølgelig var en stor indre spenning og uro knyttet til dette, forsøkte vi utad å forholde oss til at det var en drukningsulykke.

Stadig inn og ut av virkeligheten og parallelt med daglige nye sterke inntrykk, var tiden kommet for samtale med prest og begravelsesagent, og tiden var inne for å gå i gang med planlegging av begravelsen.

Share

Vår lille jente

Vår lille jente

Det er med blandede følelser vi vil forsøke å fortelle om barndommen til Gabriela. Vi var i en enorm lykkerus da vi etter en lang adopsjonsprosess, endelig fikk møte vår etterlengtede datter. Utfordringen vår nå, er at de fantastiske og gode følelsene vi hadde, stadig blir fortrengt av tunge tanker og vonde følelser, samt et enormt savn. Gode minner fra tiden vi hadde med Gabriela jager inn og ut av hodet hele tiden, men det er foreløpig vanskelig å holde tak i dem særlig lenge av gangen.

Det var den 18. juni 2001 fikk vi den etterlengtede telefonen fra Adopsjonsforum, om at vi var blitt foreldre til ei lita jente fra Colombia. Hun var litt over en måned gammel, og navnet var Alma Gabriela.

Tre uker senere satt vi på et fly i retning Bogotà, sammen med storebror på 3 år, og farmor og mormor. Lykkelige, spente og mest av alt takknemlige, vi skulle treffe vår lille prinsesse for aller første gang.

Det tok heldigvis ikke lang tid fra vi var innlosjert på hotell Halifax i Bogotà, til vi ble kjørt hjem til daglig leder av barnehjemmet, hvor overtakelsen skulle finne sted. Vi ble geleidet inn i en stue og kunne høre svak babygråt fra naborommet. Ikke så lett å konsentrere seg om praktiske opplysninger som ble gitt, da det eneste man tenkte på var å kunne få se og holde vårt barn for første gang.

Hun ble lagt i storebrorens armer først, gråten stilnet og hun lå og tittet undersøkende på oss alle med sine vakre kaffebrune øyne. Lykken var komplett. Overveldende! Vi var blitt foreldre til de to skjønneste barna i verden.

Det er vel ikke helt vanlig at man har med både mormor og farmor på «fødselen», men det var en stor opplevelse for dem også.

Grunnet geriljaens herjinger i Colombia og Bogota, ble vi anbefalt å reise bort fra byen mens adopsjonssaken vår var oppe i domstolen. Så vi dro til San Andrés, ei flott øy i Karibien, hvor vi koste oss i 2 uker. Vi hadde til sammen 4 flotte uker i Colombia, men gledet oss veldig til å reise tilbake til Norge for å vise vår vakre Gabriela til familie og venner. Nærmere 40 personer var møtt opp på Kristiansand lufthavn, Kjevik med flagg og blomster, da vi endelig satte beina på norsk jord igjen. Stolte foreldre og stolt storebror. Han hadde riktignok litt vanskeligheter med å uttale navnet hennes, men presenterte henne stolt til alle som «babieja min». Noen kalte henne for Alma og andre for Gabriela. For familien var hun alltid Gabriela.

Bildet er tatt sommeren 2001

Bildet er tatt sommeren 2001

Helt fra hun var liten, var hun viljesterk og sta. Hun var ikke så glad i verken å ligge i lekegrind eller på gulvet for å leke. Hun var ei skikkelig fangjente og kunne kose seg på fanget i timevis. Hun visste hva hun ville og gikk ivrig inn for å finne ut av ting. Hun bestemte seg brått for å krabbe, og etter kort gå-trening var hun i gang med å gå. Hun var veldig selvstendig, og ville tidlig ordne håret sitt selv, samt bestemme hva hun skulle ha på seg. Da Gabriela var 4 år gammel, kom ei nabojente syklende forbi. Da kom det bestemt: «Pappa, nå må støttehjulene av!». Så forsvant hun sammen med venninna, og kom syklende tilbake en stund senere. Allerede i barnehagen gav hun klar beskjed om hvordan hun ville ha det. En dag spurte hun en av de voksne om hjelp til å gå på do. Han svarte at nå var hun vel stor nok til å klare det selv. Han fikk klar melding tilbake: «Jeg rekker jo ikke opp til dørklinka, din tosk!».

 

Gabriela var ei aktiv jente, som gjerne utforsket omgivelsene rundt seg. Bildet er tatt våren 2004

Gabriela var ei aktiv jente, som gjerne utforsket omgivelsene rundt seg. Bildet er tatt våren 2004

Gabriela beundret storebroren sin og ville alltid gjøre det samme som ham. Hvis han drakk av glass, skulle hun også, selv om hun bare var 9 måneder. Da hun var 2 år gammel bestemte hun seg for å gå med truse slik som storebroren, og vips så hadde hun sluttet med bleier. Alt av fritidsaktiviteter han gikk på, ville hun også prøve. Han begynte på fekting, og da gikk det ikke lenge før hun også ville begynne å fekte. Da han hadde sabeltannbursdag, ville hun også ha sjørøverfest på sin dag. Og hun gjorde som ham og kledde seg ut med tørkle på hodet, bart og sverd. Da de var små, pakket hun gjerne sekken med drikke og kjeks og fikk med seg storebroren ut på tur.

Da vi bygget hytte på Ljosland, bodde vi i campingvogn på byggeplassen til hytta var tett, og soverommene var klare. Hun elsket og rydde og stelle i vogna, og sammen med storebroren tente de bål utenfor og lagde mat som de stolt serverte oss.

ljosland

Gabriela på Ljosland

Gabriela og storebroren hadde en felles tradisjon i jula. Hver julaftenmorgen gikk de sammen ut i stua for å hente julestrømpen, som strømpenissen hadde fylt med pakker og godsaker på natta. De tok den med inn i senga vår, eller satte seg på det varme badegulvet og pakka opp og så på alt det fine de hadde fått. De prata og koste seg skikkelig.

Gabriela var ei smart og glad jente som gledet seg veldig til å begynne på skolen. På første skoledag på Nygård skole, var hun kry som bare det. Hun var svært interessert i å lære og lese og skrive. Matte syntes hun var helt topp. Hun tok med seg matteboka på hytta, og løste halve boka med oppgaver før hun visket det ut igjen. Matte fortsatte å være favorittfaget hennes. Hun kunne ofte si at det egentlig er lett med matte, men folk tenker at det er så vanskelig. Så lenge det var noe hun likte, var hun flink og lærevillig. Men hvis det var noe som ikke interesserte henne, gav hun klar beskjed til lærerne og oss hjemme, at det ikke var noen vits å bruke tid på det.

Hun hadde mange interesser og ville prøve det meste. Hun prøvde både korsang, speideren og turn. Hun var glad i å gå på langrennsski, og renne slalåm. Hun var flere ganger med som «jager» på elgjakt, og traska jag etter jag i skogen. Hun spilte piano på kulturskolen et års tid, og trivdes godt på håndballbanen. Aller best likte hun å danse, og hun var opptatt av å holde seg myk og i god form. Hun hadde etterhvert også stor interesse for hår, sminke og klær, og elsket å dra på shopping. Hjemme på rommet lå ofte klærne strødd på gulvet, som et «vegg til vegg teppe». Men innimellom, så lenge hun selv tok initiativ til det, koste hun seg med å rydde. Hun tente lys, hørte på musikk og trallet og sang mens hun lagde system på rommet. Hun likte å ha det fint rundt seg, og pyntet gjerne med puter og lys.

Bildet er tatt på Monserrate med utsikt over Bogotá, Colombia. Familien besøkte Colombia i 2011.

Gabriela hadde verdens skjønneste smil, en smittende latter og øyne som gnistra. Hun møtte mennesker med varme og omsorg. Hun var inkluderende og fikk lett venner allerede i barnehagen. Hun var alltid glad i å være sammen med venner. Hun trivdes også godt sammen med besteforeldrene sine. Hun tusla ofte opp til farmor og farfar for å prate om løst og fast. Sammen med mormor likte hun å skravle, mens de lagde smykker eller malte. Hun likte å sitte sammen med oss på kveldene og se film, eller finne på andre ting. Da skravlet hun og koste seg. Hun var ei reflektert jente, og vi hadde mange interessante samtaler sammen.

Når hun syntes ting var vanskelig, ville hun helst være for seg selv. Da gikk hun på rommet og hørte på musikk.

Gabriela var utrolig glad i, og flink med barn. Alle fetterne og kusinene så opp til henne. I perioder var hun mye sammen med kusina si som bor like i nærheten. De fant på mye gøy sammen. De var på klatretur, ridning og på båtturer, og hennes siste sommer var hun med familien til sommerland i Bø. Da rigget prinsessene seg på samme rom, lagde internt system i klærne de hadde med og koste seg veldig.

En gang ble hun invitert til ei venninne i Asker og tok toget dit alene. De hadde vært på Isac Elliot konsert sammen. Da vi hentet henne i Kristiansand, pratet hun i ett hele veien hjem til Søgne, om hvilken stor opplevelse det hadde vært.

Hun var på jentetur med venninner til Brokke, der kosefaktoren var høy, og på slalåmturer hvor latteren satt løst. Slike turer syntes hun var helt topp.

Barcelona 2013

Barcelona 2013

Hun elsket å reise, og vi fikk gleden av å oppleve turer til Barcelona og Torrevieja i Spania, Paris og Orléans i Frankrike, London i England, «harrytur» til Sverige samt flere rundturer i Danmark sammen med henne. Den største opplevelsen for henne var nok ferieturen vi hadde til Colombia i 2011. Vi reiste sammen med en familie vi traff da vi hentet henne i Colombia, og tilbrakte til sammen 3 uker i Bogotá, Cartagena og på Barú. Størst inntrykk gjorde nok besøket påbarnehjemmet hvor hun ble vist hvilket rom, og i hvilken seng hun hadde ligget i sine første 2 levemåneder.

Gabriela sommeren 2015

Gabriela sommeren 2015

Hun hadde så mange fremtidsdrømmer. Hun ville dra på språkskole på sommeren, og etter ungdomskolen ville hun gå på samme videregående skole som storebroren. Hun kunne fable om å flytte til Amerika, gifte seg med en rik mann slik at hun kunne shoppe så mye hun ville. Hennes omsorg for barn gjorde at hun hadde begynt å tenke på å bli sykepleier, og jobbe med kreftsyke barn.

Alle disse drømmene ble brutalt ødelagt 27. august 2015 ved bredden av Søgneelva.

Stedet ved Søgneelva, hvor Alma Gabriela ble drept.

Stedet ved Søgneelva, hvor Alma Gabriela ble drept.

Share

Ett år har gått

I dag er det ett år siden vår skjønne Alma Gabriela, ble brutalt revet bort fra oss, bare 14 år gammel. Hun ble funnet drept i Søgneelva, kun noen hundre meter fra tryggheten i sitt eget hjem.

I denne bloggen ønsker vi å fortelle historien til Gabriela, før og etter den brutale hendelsen. Vi ønsker blant annet å sette søkelyset på utfordringer i samfunnet, som direkte eller indirekte er knyttet til drapet som skjedde 27. August 2015.

Gabriela ferdig 1 innlegg

Hjerte med vinger

Sommerfugler er det vakreste som fins.
De har fire hjertekamre oppå hverandre, så hele kroppen til sommerfuglen er et bankende hjerte.

Et stort bankende hjerte med vinger fulle av farger!

Vi må nyte dem så mye som vi bare kan, for vi vet at de bare er her for en kort stund.
Og la de få lov til å bre ut sine vinger med alle de vakre fargene, den tiden de er her hos oss.

Dikt av:
Björg Thorhallsdottir-

Share