Forsvinningen

Hvor skal jeg begynne? Hvordan fortelle en historie som bringer fram så mange vonde følelser? Det har allerede gått ett år. Likevel føles det som om det skjedde i går. Tiden har på mange måter stått stille.

Det var torsdag ettermiddag, den 27. august 2015. Jeg hadde satt poteter til kok på komfyren og prøvde å ringe Alma Gabriela for å fortelle at det snart var middag. Jeg var egentlig litt irritert, for vi hadde avtale om at hun skulle komme rett hjem etter skolen den dagen. Hun hadde riktignok vært hjemom, for skolesekken lå på rommet hennes. Jeg tenkte hun antakelig var gått opp til besteforeldrene, som bor like i nærheten, men der var hun ikke. Jeg ringte henne flere ganger, men kom rett på «svareren».

Jeg heiv meg i bilen. Hun kunne ikke ha kommet så langt, skolen var jo slutt for under en time siden. Fortsatt irritert, kjørte jeg rundt i Søgne. Jeg var innom alle stedene jeg visste hun pleide å være når hun var ute, men hun var ikke å se noen steder. Prøvde å ringe henne igjen, men fortsatt bare «svareren». Var mobilen tom for strøm?

Jeg ringte flere av vennene hennes, men ingen kunne fortelle hvor hun var, eller hvem hun var sammen med. Hun pleide ikke gå ute alene, så irritasjon ble raskt erstattet med bekymring.

Jeg fikk tak i pappaen som var i nordsjøen, og vi ble enige om å vente til etter kl. 20:30, som var innetid, før vi tok kontakt med politiet. I mellomtiden var vi en gjeng som kjørte rundt i bygda og lette etter henne. I tilfelle hun skulle ha tatt buss til og fra byen (Kristiansand), var det også noen som overvåket rutebilstasjonen, samt steder det kunne være aktuelt å oppholde seg i byen.

Jeg kontaktet politiet rett før kl. 21, og det tok heldigvis ikke lang tid før de var på døra og gikk i gang med å ringe/oppsøke de siste hun hadde hatt kontakt med, ifølge telefonloggen. Ingen av dem hadde sett henne etter skoletid, og ingen av dem visste hvor hun kunne ha tatt veien. Storebroren hennes forsøkte å spore mobilen hennes, men funksjonen “finn mobilen” var skrudd av.

Det var begynt å mørkne. Erfaringsmessig var politiet nokså sikre på at hun måtte være inne et sted, og at det var nyttesløst å kjøre rundt i mørket og lete når man ikke hadde noe tips å gå etter. Hun hadde vært borte en gang tidligere, men da var de to. Denne gangen var hun alene, og hun var mørkredd. Hun svarte fortsatt ikke på meldinger eller oppringninger. Ikke fra noen.

Jeg kunne ikke bare sitte inne og vente, men måtte ut å lete. Jeg kjørte rundt nesten hele natten. Kaos av tanker. Var hun blitt plukket opp langs veien av noen med uærlige hensikter? Var hun redd? Hadde hun nok klær på seg? Hadde hun fått seg noe å spise? Jeg hadde jevnlig kontakt med pappaen som var i nordsjøen. Det var selvfølgelig en helt uholdbar situasjon for ham å sitte isolert i nordsjøen uten mulighet for å bidra i letingen. Han fikk heldigvis ordnet seg “flight” hjem tidlig fredag morgen.

Tangvall - Søgne sentrum

Tangvall – Søgne sentrum. Foto: Reidar Olsen

Vanligvis går det 24 timer før det sendes ut offisiell savnetmelding fra politiet, men vi fikk beskjed om å møte på lennsmannskontoret allerede fredag formiddag. Det var en omstendelig prosess. Opplysninger på detaljnivå måtte til for å gi et riktig bilde av henne. Under samtalen med politiet ble det ringt inn tips med mistanke om selvdrap. Jeg ble livredd, hele kroppen skalv og jeg hadde store vanskeligheter med å holde fokus. Husker jeg sa til lensmannen at jeg hadde en forferdelig vond magefølelse. Ting var ikke som det pleide å være. Hun var alltid tilgjengelig på mobiltelefonen. Gikk hun tom for strøm, fikk hun ladet og kom seg raskt på nett igjen.

Samtidig som savnetmelding fra politiet gikk ut i hele landet, la onkelen ut savnetmelding med bilde på Facebook. Denne ble delt i rekordfart og det tok ikke lang tid før telefoner og meldinger strømmet inn med ønske om å hjelpe i letingen. Huset vårt ble omgjort til et «operasjonssenter». Tipsene begynte å komme, med ledetråder fra Harstad i nord til Danmark i Sør. Sosiale medier ble saumfart etter spor. Plutselig ble det observert aktivitet fra henne på Facebook og håpet steg. Dette skulle senere bli avkreftet, da det viste seg å være en person som godtok en gammel venneforespørsel fra henne. Noen mente de hadde observert henne på buss til Kristiansand og tipset politiet, nytt håp, men beskrivelsen stemte ikke.

Desperat leting etter henne over alt. Bilde av henne ble forevist alle åpne butikker og restauranter i Markensgata i Kristiansand. Alt av vektere både i Kvadraturen (Kristiansand sentrum) og Sørlandssenteret ble bedt om å se etter henne. Folk i gatene ble spurt. Vi fordelte områder vi skulle lete på i hele Søgne og noen tok på seg ansvaret for å loggføre all aktivitet.

Huset var til tider fullt og kaotisk. Folk kom og gikk hele tiden. Det var vanskelig å ha full oversikt over hva som skjedde. Telefonen stod ikke stille et sekund, nye ledetråder å følge opp hele tiden, alle spor ble sjekket ut.

Kvelden og natta gikk.

Vi hadde fortløpende kontakt med politiet og det ble satt inn hundepatrulje og helikoptersøk i Søgne på lørdag formiddag. Fortsatt ingen spor etter Gabriela.

politibil

Politibil ved funnstedet

Mot lørdag ettermiddag samlet vi oss noen stykker hos oss for å spise litt. Fra stuevinduet så vi ambulanse med blålys på vei mot elva, like over jordene for oss. Kort tid etter passerte politibil mot det samme stedet. Stillheten som oppstod var intens. Pappaen ringte straks til politiet for å høre om det hadde noe med Gabriela og gjøre. Han fikk beskjed om at det var funnet en død person i Søgneelva, men de kunne ikke bekrefte om det var Gabriela. Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte, bare at jeg prøvde å klore meg fast til tanken på at det ikke måtte være henne. Husker jeg krøp panisk rundt i senga. Orket ikke gå inn i stua til de andre. Orket ikke snakke med noen.

Like etterpå ringte det på døra. Det var leder for kriseteamet i Søgne. Så raste verden sammen…

funnsted

Funnsted markert med gult kryss.

Share

32 kommentarer til “Forsvinningen

  1. lotta

    Alle foreldre, søsken, families verste mareritt. Tanker går til dere❤️ Sterk lesing, så godt dere får satt ord på følelsene.

  2. Natalie

    Dere er så utrolig sterke alle sammen! Utrolig sterkt å lese.. <3 Brosjyren fra begravelsen har ikke forlatt rommet mitt siden. Tanker går til dere i familien og andre venner som fikk gleden av å kjenne denne herlige jenta <3

  3. Beate

    Så urettferdig!! At en slik tragedie skulle hende dere. Sender varme tanker til alle dere rundt engelen deres. Hilsen fra tante til en engel

  4. Elisabeth

    En gripende og rørende gjenfortelling.
    Står virkelig respekt av deres mot og styrke .
    Varme tanker og klem til dere alle 3 ?

  5. Cathrine

    Husker så godt dette og det er helt sykt Beundringsverdig og sterkt å lese dine ord. Det gjør vondt i hjertet at noen opplever å miste det dyreste de har på en slik måte:/ Føler med dere.

Det er stengt for kommentarer.