Ut og inn av virkeligheten.

En fremmed bil kjørte inn på gårdsplassen. Det var vakthavende lege i sin karakteristiske røde beredskapsjakke som kom. Han hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet og jeg skjønte med en gang hva det gjaldt. Verden raste virkelig sammen.  Det kunne ikke være sant!

Det har alltid vært min største skrekk å plutselig få politi eller lege på døra med beskjed om at noe alvorlig har skjedd barna eller annen nær slektning.

Det kunne jo ikke være vår Gabriela som var funnet omkommet i elva!

Synet av pappaen som knekker sammen på trappa sitter fortsatt som spikret i hukommelsen.

Legen førte oss inn på soverommet vårt, bort fra alle de andre, og satt sammen med oss en god stund. Jeg prøvde å forstå hva legen sa, men ordene ville ikke feste seg. Fra stuen lød høylytt krampegråt fra familie og venner.

Storebroren satt alene i kjellerstuen, ennå uvitende, og legen fulgte med oss ned for å overbringe den tragiske beskjeden. Det forvirrede og samtidig fortvilte uttrykket i storebrorens øyne kommer jeg aldri til å glemme. Det knytter seg innvendig og tårene presser på hver gang jeg tenker på det.

Så ble jeg nærmest ubevisst trukket ut av virkeligheten. Jeg ble vitne til en ”film” som utspant seg, og som vi var delaktige i, men som jeg samtidig så fra utsiden. I flere dager ble jeg vekselvis trukket inn og ut av denne ”filmen”. Jeg var i sjokk og fullstendig handlingslammet.

Legen anbefalte oss å tenne lys og legge ned blomster ved elvebredden hvor hun ble funnet. Det var en vakker plass. Stillhet. Jeg ville gråte, men klarte det ikke. Forstod ikke.

20150903_144913

Funnstedet ved Søgneelva, kun noen hundre meter fra Gabrielas hjem

Stuen ble fylt av venner og familie i sjokk og fortvilelse. Det ble tent lys for Gabriela. For meg ble det upassende å snakke om annet enn Gabriela. Tanker og ord skulle dreie seg om henne. Kun henne. Latter var uhørt, selv om balansen mellom gråt og latter er hårfin.

Politiet trengte samme kveld en endelig bekreftelse på at det var Gabriela de hadde funnet omkommet, noe vi foreldre på det tidspunktet ikke var i stand til å ta hånd om selv. Det ble derfor en onkel og farfaren hennes som måtte ta den tunge oppgaven.

Sent på kvelden kom et vennepar som selv hadde mistet sin lille datter for flere år tilbake. Det var et sterkt møte. De rådet oss til å takke ja til all hjelp vi ble tilbudt.”Dere trenger profesjonell hjelp til å sortere alle tankene. Dere kommer til å oppleve et kaotisk tankejag. Noen tanker må ikke få grobunn, men plasseres i skuffer som aldri skal åpnes, andre tanker i skuffer som kan åpnes av og til, og resten av tankene i skuffer som kan stå åpne hele tiden.”De anbefalte oss også å delta på alt av tilstelninger rundt Gabrielas bortgang. ”Husk at dere får bare èn sjanse”.

Gabriela skulle sendes til obduksjon i Oslo dagen etter, så søndag formiddag var det ordnet anledning for oss til å se henne en siste gang før de kjørte henne av gårde. Jeg hadde aldri sett et dødt menneske før. Det virket så utrolig skremmende og jeg var bekymret for hvordan jeg kom til å reagere. Gabrielas mormor og en tante ønsket å være med og se henne. Resten av familien maktet ikke å se henne død, de ville heller huske henne slik hun hadde vært da hun var i live.

Stemningen på vei til Kristiansand var veldig spesiell. Jeg husker jeg satt i baksetet og kikket ut av bilvinduet. Utenfor levde verden videre som om ingenting var skjedd. Inni bilen stod tiden fullstendig stille.

Hun var så nydelig der hun lå, med et hvitt klede over seg. Det flotte håret hennes var fortsatt fuktig og viltert. Vi tok på henne. Kysset henne. Det så ut som om hun sov. Kunne hun ikke bare våkne? Ta oss ut av denne vonde drømmen?

Rammen rundt var stemningsfull. Det var så stille. Jeg husker Brunners maleri, det med alle stearinlysene, hang på veggen over henne. Og jeg tenkte at alle disse lysene skinte for vår Gabriela.

Frank Brunner "Lys"

Frank Brunner – Litografi fra serien «Lys».

Det var forferdelig vanskelig å løsrive seg. Tanken på å aldri skulle få se henne igjen var hjerteskjærende brutal og uutholdelig. Tanken på aldri kunne få holde henne i armene igjen. Aldri få gitt henne en klem. Aldri mer få se henne smile. Aldri mer få høre latteren hennes. Tanken på at vi ikke var der for henne da hun døde. At hun døde alene. At hun ikke var omslynget av våre trygge armer da hun måtte gi slipp på livet.  Uendelig vondt.

De neste dagene ”datt” det inn folk hjemme hos oss, våre venner, venninner av Gabriela, kolleger og familie. Stuen bugnet av blomster. Noen kom også med mat. Det var folk rundt oss hele tiden. Telefoner og meldinger med kondolanser tikket inn ustanselig. Det var viktig for oss å åpne dørene slik at alle som ønsket å dele sin medfølelse kunne få anledning til det. Og det føltes godt for oss å ha den massive støtten rundt oss. Totalt utslitte klarte vi heldigvis å få sove på nettene slik at vi kunne samle krefter til en ny dag i ukjent farvann. Mange ting, som f.eks. å spise ble uviktig, men min søster flyttet inn til oss og sørget for oss hele døgnet.

For storebroren, som var 17 år, ble det for mye. Han orket ikke så mye folk rundt seg hele tiden. Syntes det var vanskelig med alle som gråt. Taklet ikke all medfølelsen fra alle voksne som kom hjem til oss. Han hadde behov for å snakke med kjæresten sin i USA og han hadde behov for å være med vennene sine. De nærmeste vennene hans etablerte seg rundt han og var sammen med han hver dag etter skolen, til sent på kvelden. Han ønsket ingen stor markering av lillesøsterens bortgang på skolen, men han ville gjerne at det skulle tennes et lys.

Legen var hos oss flere ganger om dagen de første dagene. Han satte oss i kontakt med begravelsesagent, prest og fastleger, som for øvrig var tilgjengelige hele døgnet. Det var etablert et kriseteam rundt dødsfallet og vi var tidlig i samtale med psykiatriske sykepleiere.

Søndag kveld ble det arrangert minnestund/åpen kirke, hvor de som ønsket kunne samles og tenne lys for Gabriela. Det var uendelig sårt og trist, men samtidig godt å treffe alle som Gabriela hadde betydd så mye for, både unge og voksne. Det ble ikke sagt så mye, men mange varme klemmer, og det var fint bare å få være sammen.

Vi fulgte de rådene vi hadde fått den første kvelden og takket også ja til å være med på foreldremøte i Gabrielas klasse. Lærerne orienterte om hvordan elevene hadde blitt tatt hånd om første skoledag etter at hun ble funnet omkommet, og på hvilken måte de hadde markert hennes bortgang. Det stod en ledig skrivepult i klasserommet med bilde av Gabriela og blomster og lys. Alle hadde fått anledning til å skrive i minneprotokollen, som vi i ettertid fikk overbragt fra skolen. I tillegg hadde alle medelevene hennes skrevet et personlig brev til henne som ble puttet i hver sin konvolutt. Det ble laget et lite bål i skolegården og spilt Gabrielas favorittmusikk.  Så kunne hver og en legge brevet i flammene og se det brenne opp, og ordene de hadde skrevet forble mellom den enkelte selv og Gabriela.  Lærerne fortalte at det var fint å se det gode samholdet elevene hadde hatt i den vanskelige tiden.

minnebok ved en av skolene i Søgne

Minnebok ved en av skolene i Søgne

Gabriela hadde ingen synlige skader da hun ble funnet og politiet hadde på det tidspunktet ingen mistanke om at det hadde foregått noe kriminelt. De konkluderte med at det var en drukningsulykke og den foreløpige obduksjonsrapporten kunne bekrefte at dødsårsaken var drukning.

Det florerte imidlertid en del rykter og vi mener å huske at det var lensmannen som kom innom oss for å fortelle at de hadde mistanke om at det kunne være hold i noen av disse ryktene, og de ville derfor returnere Gabriela til Oslo igjen for utvidet obduksjon. Vi ble bedt om å  holde kortene tett til brystet og selv om det selvfølgelig var en stor indre spenning og uro knyttet til dette, forsøkte vi utad å forholde oss til at det var en drukningsulykke.

Stadig inn og ut av virkeligheten og parallelt med daglige nye sterke inntrykk, var tiden kommet for samtale med prest og begravelsesagent, og tiden var inne for å gå i gang med planlegging av begravelsen.

Tid

TID

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

Tid til å le.

Tid til å gråte.

Tid til å skape våre egne.

Se de le og gråte og vokse,

og bade der Sommerveien møter skogen.

 

Jeg kjente deg ikke,

men jeg husker godt

dine levende brune øyne.

Dype og eksotiske.

Smilet som gav varme.

Jeg trodde vi hadde tid.

 

Jeg kjente deg ikke,

men du opptar mine tanker nå.

Familiebånd farer dypere enn blod.

Forbundet i sjelen.

Jeg trodde det fantes tid.

Jeg trodde vi hadde tid.

 

Et menneske du var

som glitret som den blankeste stjerne.

På en dyp og endeløs natt.

Som gir hjem til det vakreste lys.

Det som overgår alle andre.

Det som skinner litt ekstra.

Når mørket synes å ta overhånd.

Den minner om gleden.

Om lykken som fortsatt kan ta rot.

Fordi jeg trodde vi hadde tid.

Men tiden kommer.

Til neste gang.

 

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

I mørket ble det født et nytt lys.

Natten er kun dagen som gryr.

De etterlatte sitter fast i skumringen.

Leter etter svar.

Hvordan ble livet lik et evinnelig styr?

 

Sola og månen eier ikke tid.

De reiser og faller uten noe tid.

Blomstene springer og visner til jord,

mens de suser av lykke – de synger i kor.

For livet er skjørt,

det vet jo de fleste.

Så kjenn på det meste – og la deg bli rørt.

Kjærlighet, sorg, smerte og glede.

Alt er forbundet i livet, så spre det.

Når vi møter hverandre sammen i frykt.

Tenn en lykt.

Båndene knyttes, de vil aldri bli rykt.

 

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette diktet er skrevet av et søskenbarn til Gabrielas pappa. Det er et personlig dikt om Gabriela, men vi har lyst til å dele det fordi det er viktige ord som alle bør ofre en tanke.

Det har betydd mye for oss. Det har gitt oss trøst.

Hvorfor reiste vi ikke på dagstur til Fårup i Danmark, som hun hadde så lyst til?

Vi burde hatt mer kvalitetstid sammen. Tatt oss tid til å spille de samme brettspillene om og om igjen. Hvorfor gjorde vi ikke det?

Hvorfor brukte vi ikke mer tid til å lytte til hennes argumenter og heller la husarbeid være husarbeid, eller ringe å si vi ble forsinket til middagsselskapet?

Hvorfor ringte ikke pappaen henne opp igjen etter hans siste samtale med henne, som han måtte avbryte på grunn av jobb, og tenkte det var for sent på kvelden å ringe henne da han var ferdig? Det virket som hun hadde noe hun ville fortelle ham.

Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?

Det var jo overhodet ikke i våre tanker at vi ikke skulle få sjansen senere. Vi trodde vi hadde tid.

Livet er skjørt, det har vi fått erfare. Tid er nå. Etterpå kan det være for sent.  

Vår lille jente

Vår lille jente

Det er med blandede følelser vi vil forsøke å fortelle om barndommen til Gabriela. Vi var i en enorm lykkerus da vi etter en lang adopsjonsprosess, endelig fikk møte vår etterlengtede datter. Utfordringen vår nå, er at de fantastiske og gode følelsene vi hadde, stadig blir fortrengt av tunge tanker og vonde følelser, samt et enormt savn. Gode minner fra tiden vi hadde med Gabriela jager inn og ut av hodet hele tiden, men det er foreløpig vanskelig å holde tak i dem særlig lenge av gangen.

Det var den 18. juni 2001 fikk vi den etterlengtede telefonen fra Adopsjonsforum, om at vi var blitt foreldre til ei lita jente fra Colombia. Hun var litt over en måned gammel, og navnet var Alma Gabriela.

Tre uker senere satt vi på et fly i retning Bogotà, sammen med storebror på 3 år, og farmor og mormor. Lykkelige, spente og mest av alt takknemlige, vi skulle treffe vår lille prinsesse for aller første gang.

Det tok heldigvis ikke lang tid fra vi var innlosjert på hotell Halifax i Bogotà, til vi ble kjørt hjem til daglig leder av barnehjemmet, hvor overtakelsen skulle finne sted. Vi ble geleidet inn i en stue og kunne høre svak babygråt fra naborommet. Ikke så lett å konsentrere seg om praktiske opplysninger som ble gitt, da det eneste man tenkte på var å kunne få se og holde vårt barn for første gang.

Hun ble lagt i storebrorens armer først, gråten stilnet og hun lå og tittet undersøkende på oss alle med sine vakre kaffebrune øyne. Lykken var komplett. Overveldende! Vi var blitt foreldre til de to skjønneste barna i verden.

Det er vel ikke helt vanlig at man har med både mormor og farmor på «fødselen», men det var en stor opplevelse for dem også.

Grunnet geriljaens herjinger i Colombia og Bogota, ble vi anbefalt å reise bort fra byen mens adopsjonssaken vår var oppe i domstolen. Så vi dro til San Andrés, ei flott øy i Karibien, hvor vi koste oss i 2 uker. Vi hadde til sammen 4 flotte uker i Colombia, men gledet oss veldig til å reise tilbake til Norge for å vise vår vakre Gabriela til familie og venner. Nærmere 40 personer var møtt opp på Kristiansand lufthavn, Kjevik med flagg og blomster, da vi endelig satte beina på norsk jord igjen. Stolte foreldre og stolt storebror. Han hadde riktignok litt vanskeligheter med å uttale navnet hennes, men presenterte henne stolt til alle som «babieja min». Noen kalte henne for Alma og andre for Gabriela. For familien var hun alltid Gabriela.

Bildet er tatt sommeren 2001

Bildet er tatt sommeren 2001

Helt fra hun var liten, var hun viljesterk og sta. Hun var ikke så glad i verken å ligge i lekegrind eller på gulvet for å leke. Hun var ei skikkelig fangjente og kunne kose seg på fanget i timevis. Hun visste hva hun ville og gikk ivrig inn for å finne ut av ting. Hun bestemte seg brått for å krabbe, og etter kort gå-trening var hun i gang med å gå. Hun var veldig selvstendig, og ville tidlig ordne håret sitt selv, samt bestemme hva hun skulle ha på seg. Da Gabriela var 4 år gammel, kom ei nabojente syklende forbi. Da kom det bestemt: «Pappa, nå må støttehjulene av!». Så forsvant hun sammen med venninna, og kom syklende tilbake en stund senere. Allerede i barnehagen gav hun klar beskjed om hvordan hun ville ha det. En dag spurte hun en av de voksne om hjelp til å gå på do. Han svarte at nå var hun vel stor nok til å klare det selv. Han fikk klar melding tilbake: «Jeg rekker jo ikke opp til dørklinka, din tosk!».

 

Gabriela var ei aktiv jente, som gjerne utforsket omgivelsene rundt seg. Bildet er tatt våren 2004

Gabriela var ei aktiv jente, som gjerne utforsket omgivelsene rundt seg. Bildet er tatt våren 2004

Gabriela beundret storebroren sin og ville alltid gjøre det samme som ham. Hvis han drakk av glass, skulle hun også, selv om hun bare var 9 måneder. Da hun var 2 år gammel bestemte hun seg for å gå med truse slik som storebroren, og vips så hadde hun sluttet med bleier. Alt av fritidsaktiviteter han gikk på, ville hun også prøve. Han begynte på fekting, og da gikk det ikke lenge før hun også ville begynne å fekte. Da han hadde sabeltannbursdag, ville hun også ha sjørøverfest på sin dag. Og hun gjorde som ham og kledde seg ut med tørkle på hodet, bart og sverd. Da de var små, pakket hun gjerne sekken med drikke og kjeks og fikk med seg storebroren ut på tur.

Da vi bygget hytte på Ljosland, bodde vi i campingvogn på byggeplassen til hytta var tett, og soverommene var klare. Hun elsket og rydde og stelle i vogna, og sammen med storebroren tente de bål utenfor og lagde mat som de stolt serverte oss.

ljosland

Gabriela på Ljosland

Gabriela og storebroren hadde en felles tradisjon i jula. Hver julaftenmorgen gikk de sammen ut i stua for å hente julestrømpen, som strømpenissen hadde fylt med pakker og godsaker på natta. De tok den med inn i senga vår, eller satte seg på det varme badegulvet og pakka opp og så på alt det fine de hadde fått. De prata og koste seg skikkelig.

Gabriela var ei smart og glad jente som gledet seg veldig til å begynne på skolen. På første skoledag på Nygård skole, var hun kry som bare det. Hun var svært interessert i å lære og lese og skrive. Matte syntes hun var helt topp. Hun tok med seg matteboka på hytta, og løste halve boka med oppgaver før hun visket det ut igjen. Matte fortsatte å være favorittfaget hennes. Hun kunne ofte si at det egentlig er lett med matte, men folk tenker at det er så vanskelig. Så lenge det var noe hun likte, var hun flink og lærevillig. Men hvis det var noe som ikke interesserte henne, gav hun klar beskjed til lærerne og oss hjemme, at det ikke var noen vits å bruke tid på det.

Hun hadde mange interesser og ville prøve det meste. Hun prøvde både korsang, speideren og turn. Hun var glad i å gå på langrennsski, og renne slalåm. Hun var flere ganger med som «jager» på elgjakt, og traska jag etter jag i skogen. Hun spilte piano på kulturskolen et års tid, og trivdes godt på håndballbanen. Aller best likte hun å danse, og hun var opptatt av å holde seg myk og i god form. Hun hadde etterhvert også stor interesse for hår, sminke og klær, og elsket å dra på shopping. Hjemme på rommet lå ofte klærne strødd på gulvet, som et «vegg til vegg teppe». Men innimellom, så lenge hun selv tok initiativ til det, koste hun seg med å rydde. Hun tente lys, hørte på musikk og trallet og sang mens hun lagde system på rommet. Hun likte å ha det fint rundt seg, og pyntet gjerne med puter og lys.

Bildet er tatt på Monserrate med utsikt over Bogotá, Colombia. Familien besøkte Colombia i 2011.

Gabriela hadde verdens skjønneste smil, en smittende latter og øyne som gnistra. Hun møtte mennesker med varme og omsorg. Hun var inkluderende og fikk lett venner allerede i barnehagen. Hun var alltid glad i å være sammen med venner. Hun trivdes også godt sammen med besteforeldrene sine. Hun tusla ofte opp til farmor og farfar for å prate om løst og fast. Sammen med mormor likte hun å skravle, mens de lagde smykker eller malte. Hun likte å sitte sammen med oss på kveldene og se film, eller finne på andre ting. Da skravlet hun og koste seg. Hun var ei reflektert jente, og vi hadde mange interessante samtaler sammen.

Når hun syntes ting var vanskelig, ville hun helst være for seg selv. Da gikk hun på rommet og hørte på musikk.

Gabriela var utrolig glad i, og flink med barn. Alle fetterne og kusinene så opp til henne. I perioder var hun mye sammen med kusina si som bor like i nærheten. De fant på mye gøy sammen. De var på klatretur, ridning og på båtturer, og hennes siste sommer var hun med familien til sommerland i Bø. Da rigget prinsessene seg på samme rom, lagde internt system i klærne de hadde med og koste seg veldig.

En gang ble hun invitert til ei venninne i Asker og tok toget dit alene. De hadde vært på Isac Elliot konsert sammen. Da vi hentet henne i Kristiansand, pratet hun i ett hele veien hjem til Søgne, om hvilken stor opplevelse det hadde vært.

Hun var på jentetur med venninner til Brokke, der kosefaktoren var høy, og på slalåmturer hvor latteren satt løst. Slike turer syntes hun var helt topp.

Barcelona 2013

Barcelona 2013

Hun elsket å reise, og vi fikk gleden av å oppleve turer til Barcelona og Torrevieja i Spania, Paris og Orléans i Frankrike, London i England, «harrytur» til Sverige samt flere rundturer i Danmark sammen med henne. Den største opplevelsen for henne var nok ferieturen vi hadde til Colombia i 2011. Vi reiste sammen med en familie vi traff da vi hentet henne i Colombia, og tilbrakte til sammen 3 uker i Bogotá, Cartagena og på Barú. Størst inntrykk gjorde nok besøket påbarnehjemmet hvor hun ble vist hvilket rom, og i hvilken seng hun hadde ligget i sine første 2 levemåneder.

Gabriela sommeren 2015

Gabriela sommeren 2015

Hun hadde så mange fremtidsdrømmer. Hun ville dra på språkskole på sommeren, og etter ungdomskolen ville hun gå på samme videregående skole som storebroren. Hun kunne fable om å flytte til Amerika, gifte seg med en rik mann slik at hun kunne shoppe så mye hun ville. Hennes omsorg for barn gjorde at hun hadde begynt å tenke på å bli sykepleier, og jobbe med kreftsyke barn.

Alle disse drømmene ble brutalt ødelagt 27. august 2015 ved bredden av Søgneelva.

Stedet ved Søgneelva, hvor Alma Gabriela ble drept.

Stedet ved Søgneelva, hvor Alma Gabriela ble drept.

Savn

Det å savne

Det er et privilegium

å kjenne savn.

Vondt ja og tungt.

Men det forteller

om en nærhet som var.

Om varme, lys

og latter.

Det å savne er

den andre siden

av det å ha fått.

Å ikke kjenne savn,

ville vært å

aldri ha elsket.

– Bente Bratlund Mæland –

Bildet av Alma Gabriela er tatt sommeren 2001 i Colombia. Her er hun ca. 8 uker gammel

Bildet av Alma Gabriela er tatt sommeren 2001 i Colombia. Her er hun ca. 8 uker gammel

Neste innlegg kommer om en uke.

Forsvinningen

Hvor skal jeg begynne? Hvordan fortelle en historie som bringer fram så mange vonde følelser? Det har allerede gått ett år. Likevel føles det som om det skjedde i går. Tiden har på mange måter stått stille.

Det var torsdag ettermiddag, den 27. august 2015. Jeg hadde satt poteter til kok på komfyren og prøvde å ringe Alma Gabriela for å fortelle at det snart var middag. Jeg var egentlig litt irritert, for vi hadde avtale om at hun skulle komme rett hjem etter skolen den dagen. Hun hadde riktignok vært hjemom, for skolesekken lå på rommet hennes. Jeg tenkte hun antakelig var gått opp til besteforeldrene, som bor like i nærheten, men der var hun ikke. Jeg ringte henne flere ganger, men kom rett på «svareren».

Jeg heiv meg i bilen. Hun kunne ikke ha kommet så langt, skolen var jo slutt for under en time siden. Fortsatt irritert, kjørte jeg rundt i Søgne. Jeg var innom alle stedene jeg visste hun pleide å være når hun var ute, men hun var ikke å se noen steder. Prøvde å ringe henne igjen, men fortsatt bare «svareren». Var mobilen tom for strøm?

Jeg ringte flere av vennene hennes, men ingen kunne fortelle hvor hun var, eller hvem hun var sammen med. Hun pleide ikke gå ute alene, så irritasjon ble raskt erstattet med bekymring.

Jeg fikk tak i pappaen som var i nordsjøen, og vi ble enige om å vente til etter kl. 20:30, som var innetid, før vi tok kontakt med politiet. I mellomtiden var vi en gjeng som kjørte rundt i bygda og lette etter henne. I tilfelle hun skulle ha tatt buss til og fra byen (Kristiansand), var det også noen som overvåket rutebilstasjonen, samt steder det kunne være aktuelt å oppholde seg i byen.

Jeg kontaktet politiet rett før kl. 21, og det tok heldigvis ikke lang tid før de var på døra og gikk i gang med å ringe/oppsøke de siste hun hadde hatt kontakt med, ifølge telefonloggen. Ingen av dem hadde sett henne etter skoletid, og ingen av dem visste hvor hun kunne ha tatt veien. Storebroren hennes forsøkte å spore mobilen hennes, men funksjonen “finn mobilen” var skrudd av.

Det var begynt å mørkne. Erfaringsmessig var politiet nokså sikre på at hun måtte være inne et sted, og at det var nyttesløst å kjøre rundt i mørket og lete når man ikke hadde noe tips å gå etter. Hun hadde vært borte en gang tidligere, men da var de to. Denne gangen var hun alene, og hun var mørkredd. Hun svarte fortsatt ikke på meldinger eller oppringninger. Ikke fra noen.

Jeg kunne ikke bare sitte inne og vente, men måtte ut å lete. Jeg kjørte rundt nesten hele natten. Kaos av tanker. Var hun blitt plukket opp langs veien av noen med uærlige hensikter? Var hun redd? Hadde hun nok klær på seg? Hadde hun fått seg noe å spise? Jeg hadde jevnlig kontakt med pappaen som var i nordsjøen. Det var selvfølgelig en helt uholdbar situasjon for ham å sitte isolert i nordsjøen uten mulighet for å bidra i letingen. Han fikk heldigvis ordnet seg “flight” hjem tidlig fredag morgen.

Tangvall - Søgne sentrum

Tangvall – Søgne sentrum. Foto: Reidar Olsen

Vanligvis går det 24 timer før det sendes ut offisiell savnetmelding fra politiet, men vi fikk beskjed om å møte på lennsmannskontoret allerede fredag formiddag. Det var en omstendelig prosess. Opplysninger på detaljnivå måtte til for å gi et riktig bilde av henne. Under samtalen med politiet ble det ringt inn tips med mistanke om selvdrap. Jeg ble livredd, hele kroppen skalv og jeg hadde store vanskeligheter med å holde fokus. Husker jeg sa til lensmannen at jeg hadde en forferdelig vond magefølelse. Ting var ikke som det pleide å være. Hun var alltid tilgjengelig på mobiltelefonen. Gikk hun tom for strøm, fikk hun ladet og kom seg raskt på nett igjen.

Samtidig som savnetmelding fra politiet gikk ut i hele landet, la onkelen ut savnetmelding med bilde på Facebook. Denne ble delt i rekordfart og det tok ikke lang tid før telefoner og meldinger strømmet inn med ønske om å hjelpe i letingen. Huset vårt ble omgjort til et «operasjonssenter». Tipsene begynte å komme, med ledetråder fra Harstad i nord til Danmark i Sør. Sosiale medier ble saumfart etter spor. Plutselig ble det observert aktivitet fra henne på Facebook og håpet steg. Dette skulle senere bli avkreftet, da det viste seg å være en person som godtok en gammel venneforespørsel fra henne. Noen mente de hadde observert henne på buss til Kristiansand og tipset politiet, nytt håp, men beskrivelsen stemte ikke.

Desperat leting etter henne over alt. Bilde av henne ble forevist alle åpne butikker og restauranter i Markensgata i Kristiansand. Alt av vektere både i Kvadraturen (Kristiansand sentrum) og Sørlandssenteret ble bedt om å se etter henne. Folk i gatene ble spurt. Vi fordelte områder vi skulle lete på i hele Søgne og noen tok på seg ansvaret for å loggføre all aktivitet.

Huset var til tider fullt og kaotisk. Folk kom og gikk hele tiden. Det var vanskelig å ha full oversikt over hva som skjedde. Telefonen stod ikke stille et sekund, nye ledetråder å følge opp hele tiden, alle spor ble sjekket ut.

Kvelden og natta gikk.

Vi hadde fortløpende kontakt med politiet og det ble satt inn hundepatrulje og helikoptersøk i Søgne på lørdag formiddag. Fortsatt ingen spor etter Gabriela.

politibil

Politibil ved funnstedet

Mot lørdag ettermiddag samlet vi oss noen stykker hos oss for å spise litt. Fra stuevinduet så vi ambulanse med blålys på vei mot elva, like over jordene for oss. Kort tid etter passerte politibil mot det samme stedet. Stillheten som oppstod var intens. Pappaen ringte straks til politiet for å høre om det hadde noe med Gabriela og gjøre. Han fikk beskjed om at det var funnet en død person i Søgneelva, men de kunne ikke bekrefte om det var Gabriela. Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte, bare at jeg prøvde å klore meg fast til tanken på at det ikke måtte være henne. Husker jeg krøp panisk rundt i senga. Orket ikke gå inn i stua til de andre. Orket ikke snakke med noen.

Like etterpå ringte det på døra. Det var leder for kriseteamet i Søgne. Så raste verden sammen…

funnsted

Funnsted markert med gult kryss.

Ett år har gått

I dag er det ett år siden vår skjønne Alma Gabriela, ble brutalt revet bort fra oss, bare 14 år gammel. Hun ble funnet drept i Søgneelva, kun noen hundre meter fra tryggheten i sitt eget hjem.

I denne bloggen ønsker vi å fortelle historien til Gabriela, før og etter den brutale hendelsen. Vi ønsker blant annet å sette søkelyset på utfordringer i samfunnet, som direkte eller indirekte er knyttet til drapet som skjedde 27. August 2015.

Gabriela ferdig 1 innlegg

Hjerte med vinger

Sommerfugler er det vakreste som fins.
De har fire hjertekamre oppå hverandre, så hele kroppen til sommerfuglen er et bankende hjerte.

Et stort bankende hjerte med vinger fulle av farger!

Vi må nyte dem så mye som vi bare kan, for vi vet at de bare er her for en kort stund.
Og la de få lov til å bre ut sine vinger med alle de vakre fargene, den tiden de er her hos oss.

Dikt av:
Björg Thorhallsdottir-